Martemeomamma |Jeg er et løvetannbarn!

Follow

Fra rus til bonuspappa!

  • 26.02.2017 kl.22:35

Heisann!
jeg er samboeren til Marita, og vil veldig gjerne få dele min historie med dere.

Mitt navn er Eirik, og jeg er tidligere rusmisbruker. Folk tenker mye forskjellig ting når man hører ordet "rusmisbruker", men få vet historiene bak sceneteppe.
Jeg vil gi dere litt innblikk i hvordan ting har vært, og hvordan ting er nå.

Vokste opp med min mor og min "far". Ja, jeg satt far i anførslestegn.. Min mor giftet seg når jeg var 2 år gammel. Vokste opp i god tro om at hennes mann var min biologiske far, men historien hadde en liten twist. Min biologiske hadde vært ute av bilde de første 10 årene av livet mitt. Noe jeg ikke fikk helt innsikt i før den nevnte alder. Idag har jeg og min biologiske far god kontakt og prøver å knytte enda sterkere bånd.

Men dette ble en stor påkjenning for meg og skapte utrolig mye usikkerhet med meg selv og alt rundt.
Jeg skulle utforske alt som var "spennende" og litt "på kanten". Først kom sigarettene, så kom alkoholen og videre kan dere jo tenke dere selv.
Alt startet en tidlig vinternatt 2007, 12 år gammel. Villrådet, usikkert bilde på livet, og mange forskjellige tanker om å utforske alle mulige horisonter.
Mitt første møte med narkotikaen. Jeg kommer fra ett veldig lite sted, hvor ting er veldig synlig. Hadde akkurat spist middag med min mor, da jeg sa til hun at jeg skulle på besøk til noen kompiser å se film borti gata her. Gikk 25 min tidligere enn avtalt ned til kompisen min som bodde i en sliten kjellerleiligheten. Jeg kunne bare gå rett inn.. Møtet mitt var 5-6 personer, alkohol, hasj, amfetamin og piller, alt lå som servert på ett sølvfat. Rett foran meg. Og så nysjerrig som jeg var, måtte jeg spørre om jeg kunne prøve. Først en stripe med amfetamin, så en "pipe" med hasj. Alt gikk plutselig kjempe fort, så sakte, så fort igjen.
Jeg elsket alt jeg kunne putte i meg som fikk meg til å "glemme" eller legge ting til side." Forvirret og bånnrusa, døgnet rundt, over alt, hele tiden. I 10 år!
Inn og ut av instutisjoner, avrusninger, psykiatrisk avdeling. Ingenting kunne stoppe meg. Jeg følte meg som supermann på rus, og ingen kunne få meg til å endre mening!
Men så feil kan man virkelig ta i en ruset hverdag.

Jeg og Marita har kjent hverandre på godt og vondt i en 3 års periode. Hun har hjulpet meg gjennom utrolig vanskelig tider og avgjørelser. Selvom jeg har vært en rusmisbruker og hun har hatt sine ting med PTSD, har hun stått ved min side. I fjor sommer, fikk vi følelser for hverandre, tiltross for at vi var på to hvidt forskjellige stadier i livet. Hun hjalp meg gradvis og slutte med stoff.. Først amfetaminen, så hasjen også alkoholen. Jeg ønsket familielivet, og å kunne slå meg til ro. Hun ønsket også å dele livet videre med meg.
Nå har vi vært sammen siden den tiden og opplevd hverandre på så nært hold som går ann.
Utfordringene våres er så mangt, noen enkle, noen uforklarlige og noen så store at vi ikke helt vet hvordan skal løses. Men vi prøver, alt vi kan og alt som står i vår makt til å få ting til å fungere i hverdagen, tross våres forskjellige utfordringer.
Det å leve med noen som har diagnosen kompleks PTSD byr på mange utfordringer, og mange ting å huske på. Man lærer seg å kjenne hverandre bedre kan man si. Man må allltid huske hva de forskjellige "triggerne" er,  så man ikke utløser ett panikkanfall ved ett uhell. Mann vil jo ikke påføre de man står så nære, noe så vondt, over ett uhell. Jeg, som sikkert mange andre, klandrer seg selv og ha påført noen ett panikkanfall. Noe vi igrunn ikke er årsaken til, men flashbacks dukker opp for vedkommende og da utløses det. Når man står opp i en sånn situasjon har jeg lært og beholde roen og huske på at Marita kommer seg ut av dette på egenhånd. Man må behandle de rundt seg med respekt og huske på å ta vare på hverandre oppi alt. Sammen er vi sterkere, ingen skal føle seg alene.

Jeg og Marita har bygd hverandre, på hverandre. Jeg håper folk rundt vil få mer forståelse for at ting kan være opp og ned i en hverdag med så mange forskjellige utfordringer. Vi utfyller hverandre på utrolig mange måter. Godt og vondt.
Jeg elsker deg <3

--Har du ett nært forhold til noen med ptsd diagnose?


"OSS MOT RØKLA, BABY!"









 

0 Kommentarer

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits