Martemeomamma |Jeg er et løvetannbarn!

Follow

Gjesteinnlegg av Anne - Hvordan jeg ble kjent med Marita og min vei ut av rusen

  • 25.07.2017 kl.15:48

Hei alle Marita sine lesere! <3

Jeg heter Anne og jeg ble spurt om å skrive et gjesteinnlegg siden Marita, Eirik og Trym Marius er på tur et døgn. Så jeg og kjæresten min Erik passer hundene i mens. Jeg prøvde å tenke på hva jeg kunne skrive om, og siden Marita har skrevet mye om sine utfordringer innenfor psykisk helse, så syntes jeg det passa fint og skrive om hvordan jeg, som rusavhengig har kommet dit jeg er i dag, med 1 år rusfri tid nå neste tirsdag <3 

Jeg kan jo starte med å fortelle hvordan jeg ble kjent med Marita og hvorfor hun er en så fantastisk venn! 
Jeg møtte henne for 4 år siden på Røysetoppen, et psykiatrisk sykehus. Personlig så var dette den tyngste perioden jeg har vert igjennom. Jeg var der i 6 mnd for depresjon, angst og alkoholisme. Så møtte jeg Marita, og selv om vi begge hadde det veldig tungt så kom vi godt overens med en gang <3 Vi skjønte hverandre og det var utrolig betryggende å ha en person der som jeg kunne prate med og ikke føle meg så alene. Hun var så omsorgsfull, ærlig og modig... Noe hun fortsatt er. Og det er de kvalitetene jeg setter så utrolig stor pris på ved henne. Og etter vi ble skrevet ut, har vi hatt god kontakt og brukt mye tid sammen. 



Jeg ville snakke om meg som rusavhengig fordi jeg vil oppnå en åpenhet rundt dette temaet. Som mange andre temaer er dette veldig tabubelagt. 
Allerede som 17 åring var jeg avhengig av alkohol og det gikk fort nedover. Jeg har opplevd flere sykehusopphold, overdoser og innleggelser fordi jeg var suicidal, rusa meg, slet/sliter med PTSD og var dårlig på alle mulige måter. Jeg ble sendt til avrusning i juli 2015, og var etter det innlagt på en rusbehandling i 4 mnd. Dette var ekstremt tungt og jeg levde lenge i benektelse mest fordi jeg var bare 20 år gammel når jeg ble innlagt og jeg mente at jeg ikke var "rusavhengig nok", selv om jeg rusa meg hver dag!! Galskap sant? Men etter noen tilbakefall skjønte jeg at jeg ikke klarte stoppe å ruse meg selv om jeg ville, og at jeg hadde NULL kontroll over livet mitt. Det tok meg lang tid, men jeg er veldig takknemlig for at jeg nå har klart å holde meg rusfri, i såpas tidlig alder som 22 år. 

Jeg går jevnlig i selvhjelpsgrupper og bruker psykolog hver uke. Det som fikk meg til å slutte å bruke rusmidler var at jeg virkelig nådde bunn for et år siden. I tillegg til rusavhengighet, så har jeg også en spiseforstyrrelse, som ble verre når jeg var rusfri. Det endte i at jeg i fjor sommer sulta meg ned til alvorlig undervekt og samtidig begynte å ruse meg igjen. Det gikk to uker, og jeg ble tvangsinnlagt. 
Etter noen uker bestemte jeg meg for at DET ER NOK! Jeg var lei av å skade meg selv, og ikke minst alle rundt meg! Lei av å rømme fra følelser og grave meg lenger og lenger ned. Jeg hadde søkt på skole det året for å fullføre vgs, men hadde selvfølgelig lagt den planen på is. Men jeg var så lei, sliten, sint, redd og full av skam at jeg skrev meg ut to dager før skolen starta og begynte på siste året på musikklinja. Med håp om at det skulle hjelpe meg med å holde meg rusfri og føle at jeg mestrer noe. Og overraskende nok, så gikk det! Jeg møtte opp, ba om hjelp og støtte fra skolen, var med på flere skolekonserter hvor jeg sang. Jeg fikk gode karakterer, bedre selvfølelse, jeg dro til å med på tur til London i jula, HELT alene. Og jeg klarte å være rusfri! I tillegg til skole så har jeg vert 3 mnd i behandling for anoreksi fra februar til mai i år. Og når jeg kom tilbake, tok jeg alle eksamener og prøver og fullførte skole året! 

Det jeg vil frem til med dette innlegget er at alt er mulig hvis du bestemmer det for det, det er jeg et levende bevis på. Jeg har nå snart 1 år rusfri tid, har en fantastisk kjæreste, familie og støttende venner som Marita. Hun har stått med meg gjennom alt dette, og aldri gitt meg opp. Og det er jeg så evig takknemlig for. Så Marita: TUSEN TAKK! JEG ER SÅ GLAD I DEG OG STOLT AV DEG! <3
Jeg har også fått tilbake interesser som sminke og sang, tar en dag av gangen og prøver å nyte de gode stundene som dukker opp. Det er fortsatt ikke lett, men det er MYE bedre :)

Tusen takk for at dere har lest dette, og jeg håper dere kan ta til dere noe av det. Ha en fantastisk dag og ta vare på dere selv <3 
Følg meg gjerne på insta: anneesor
 

4 Kommentarer

25.07.2017 kl. 19:05
Du kan jammen være stolt av deg selv du Anne.du er ei vakker ung jente.å alt du har klart er helt fantastisk.jeg er imponert.lykke til videre i livet ditt

Martemeomamma

25.07.2017 kl. 20:31
Anonym: <3

Marianne

25.07.2017 kl. 19:09
For en historie.... Unge jenta...😢😢Man finner ikke ord....

Kjenner jeg blir sååå lei meg...du er jo like gammel som eldste sønnen min❤❤Også måtte oppleve såå mye vondt..😢😢

Men såå godt å høre du har kommet såå langt Anne ❤

Respekt 👍👍😍

Masse lykke til videre på veien 👍👍❤❤

Dere er såå tøffe begge to som velger å dele deres historier...er jo bra for oss andre å få lov å lese historiene deres 👍👍❤❤

Martemeomamma

25.07.2017 kl. 20:31
Marianne: <3

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits