hits

Martemeomamma |Jeg er et løvetannbarn!

Follow

Er det ikke bare og ta seg sammen, og gå ut den døra?

  • 17.10.2017 kl.14:02

Jeg føler meg tom, jeg føler meg  mislykket! Hva klarer jeg egentlig? Hvorfor endte akkurat jeg opp sånn? Hvorfor har jeg ikke kommet lenger? Man stiller seg selv så mange spørsmål, spesielt på dager som ikke er like lette. Klarer ikke å forstå at fortiden kan ødelegge så mye for fremtiden, alt blir så mye vanskeligere. Jeg kjenner den vokser i meg, som en hard klump som ikke vil bort. Det tetter seg, og det blir så jævla vanskelig og puste. Varmen sprer seg i kroppen, som en innvendig varmovn.
Angst er noe av det verste jeg har opplevd, for det har jeg ingen kontroll over. Veldig lett for de på utsiden og si hva man skal gjøre. " Herregud, skjerp deg! Er jo bare og gå ut! Hadde det bare vært og skjerpet seg, så hadde nok mange bare gjort det. De fleste som sliter med angst, vil veldig gjerne bare skjerpe seg. Men sånn funker det ikke, er ikke noe kult og sitte så mye inne og føle at man ikke mestrer noe. Jeg har stor respekt for de som sliter med angst, for det er faen ikke lett og leve med.
Man legger som regel en plan for og bli mer sosial, går veldig greit og legge den planen. Bare ikke fullt så lett og virkeliggjøre den planen. Hvertfall for min del. Veldig mange som føler de ikke blir forstått, og det skjønner jeg veldig godt. Psykisk-helse er fortsatt veldig tabulagt, men har kommet seg mer det siste året. Det har fortsatt en lang vei og gå, men har et håp om at det vil bli mer respektert. Bare tanken på alle de ungdommene som sliter med angst, men som ikke blir hørt. Hvis de hadde blitt hørt tidlig nok, så kunne kanskje utfallet blitt annerledes for mange. Men dette er selvfølgelig bare det jeg tenker, sier ikke at det er sånn. 

For meg har angsten og min PTSD ødelagt mye, spesielt for mitt sosiale liv. Selvtilliten min er også ganske så ødelagt av dette, føler ikke jeg mestrer så mye. Eneste jeg er ganske så trygg på, er rollen min som mamma. Jeg er veldig opptatt av og følge opp mine barn, gi de alt de trenger i hverdagen. Da mener jeg ikke bare materielle ting, men oppfølging og kjærlighet. For meg er det viktig at barna mine føler seg trygge, og at de blir sett <3 Jeg har jo ikke noe valg, jeg må jo utfordre angsten min hver dag. Å det er jeg veldig glad for, selv om det er veldig tøft. Jeg må jo følge barna mine på det de skal, og på butikken og handle det vi skal ha osv. Tror det er viktig at man må utfordre seg selv litt, uansett hvor jævlig det er. Vet selv at hvis jeg ikke hadde gjort det, så hadde jeg sittet inne for meg selv hele tiden. Hvor frisk blir man av det da? Men så er det de som ikke trenger og gå ut, og som ikke har noen som kan støtte og hjelpe de. Hva med de da? Får helt vondt av de som bare sitter inne og ikke har noen, sånn skal det ikke være.. Bare det og åpne døra eller ta telefonen kan være jævlig nok, og den følelsen man sitter igjen med da er ikke noe god følelse! :( 

Jeg har vært inne i en dårlig periode nå, da jeg har hatt masse vonde mareritt. Det går utover humøret, og man blir mer dømmende ovenfor seg selv. Man føler man ikke klarer noe, og at man ikke er god nok for noen. Nærhet er også noe som er vanskelig for meg når det er sånn, og det er ikke alltid koslig for den man bor med. Heldigvis har jeg en mann som forstår meg og gir meg tid, setter stor pris på det. Men sånn burde det være i alle forhold, man skal forstå hverandre <3
Barna har jeg ingen problem med og kose med og være nære, de kan ligge i armkroken min og det er bare godt:) Men verre når det gjelder Eirik om dagen, men går seg vel til snart. Men når jeg har så heftige mareritt om natten, og gjenopplever overgrepet mitt hver jævla natt. Da er det ikke det man tenker på dagen etterpå, at nå vil jeg ligge i armkroken din. Å dette er ikke noe jeg styrer selv, skulle ønske jeg gjorde det. Blir veldig sliten av og ha det sånn hele tiden, kunne gjort alt for og slippe dette. 

Jeg skal også tilbake til Modum Bad nå i november, på opphold som er et år etter vi var der. Da skal vi være der en uke, kjenner jeg gruer meg litt til det. Men gleder meg masse til og se alle de flotte folkene jeg møtte der! <3 Jeg var jo lagt inn på traume 4 på Modum Bad. Lærte veldig mye der. Det kan dere lese om HER!

Alle dere som sliter med angst, jeg har troen på dere <3 Håper dere finner noe som kan hjelpe dere, og minst noen som kan støtte dere! Dere er knall tøffe som lever med angst, for det er ikke for pingler! Man er sterk som står i dette hver dag, husk det <3

Hvis noen av dere vil dele deres historie her på bloggen, så åpner jeg for det nå <3 Om dere vil være anonyme eller ikke, det er helt opp til dere <3 For meg er det viktig at disse historiene kommer frem, så folk får mer forståelse for hvor mange som sliter med dette! 

Håper dette innlegget forklarer litt, og kan kanskje være litt til hjelp for andre <3 Du er ikke alene, vi er mange <3

#angst #psykiskhelse #familie #barn #ptsd 

15 Kommentarer

Cecilie kristiansen

17.10.2017 kl. 14:14
Angst er helt forferdelig. Kan ikke være mer enig der. Den kan ødelegge deg helt. Både jeg og min datter sliter med dette. Er det ikke meg som blir slått ut en dag, så er det henne. Utrolig tøft å være syk selv som voksen. Når man helst vil gjøre alt for sin datter. Er ikke bestandig jeg klarer å stille opp. Da er det godt å vite at jeg har en helt fantastisk samboer <3 håper du får det bedre med tid og stunder. Stor klem.

Martemeomamma

17.10.2017 kl. 14:26
Cecilie kristiansen: Ja det er det virkelig:( Føler virkelig med dere begge to <3 Kjenner meg godt igjen der ja:( Så godt og høre at du har det <3 Takk det samme til deg <3

Pernille

17.10.2017 kl. 15:11
Nei, det er dessverre ikke det. Da hadde man jo bare tatt seg sammen og gått ut døren da..

Klem til Deg.

Martemeomamma

17.10.2017 kl. 16:27
Pernille: Klem tilbake <3

sjomannsfrue

17.10.2017 kl. 15:21
<3

Martemeomamma

17.10.2017 kl. 16:27
sjomannsfrue: <3

Sarah Nazeem

17.10.2017 kl. 15:33
<3

Martemeomamma

17.10.2017 kl. 16:27
Sarah Nazeem: <3

Monica

17.10.2017 kl. 16:11
Heier på deg! Du er tøff😊

Martemeomamma

17.10.2017 kl. 16:28
Monica: Takk <3

Eilen

17.10.2017 kl. 21:37
❤❤❤❤❤

Martemeomamma

18.10.2017 kl. 13:52
Eilen: <3 <3

Anonym

17.10.2017 kl. 22:32
Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Jeg har ikke hatt PTSD, men har slitt med angst og depresjon i 9 år, som har vært veldig slitsomt ettersom jeg ikke er fylt 30 år enda engang.. angsten i seg selv er jo veldig utmattende, og den gir meg så psykisk stress at jeg får akutt diaré. Så det er for meg skummelt å skulle gå ut døra og håndtere angsten når den kan fort og brutalt gi slike fysiske reaksjoner.. Jeg kan aldri gå ut døra uten at angsten plager meg. Jeg kan ikke reise på jobb uten å ta piller. Reise på fest eller finne på andre ting med venner er vanskelig også. Og det gjør meg så ulykkelig at jeg har (og fortsatt vil) gå glipp av hytteturer og sydenturer med venninner. Føler de skaper så mange minner sammen, og tar mange morsomme og koselige bilder - uten meg. Så jeg føler meg utelatt, men jeg klandrer dem ikke. Jeg kan ikke forvente at de aldri skal finne på noe uten meg pga min angst. De er flinke til å spørre meg, men jeg takker nei. Jeg synes det også er slitsomt å måtte lyve for venner og bekjente for å dekke over angsten. Jeg er en ærlig person, men når det kommer til angsten så blir det fort noen unnskyldninger for å dekke til den virkelige årsaken som er angsten min. Det er jo fordi jeg føler ikke for å brette ut om angsten min til kollegaer, bekjente og ukjente.. og vennene mine hører «nok» om den, så jeg vil ikke plage dem med det HELE tiden.

For meg føles det ut som et fengsel. Jeg er fengslet i egen kropp. Jeg vil ut, være spontan og være MEG - men jeg kommer ikke ut, og det er vondt. Så vondt til at jeg på mine mørkeste øyeblikk lurer på om livet er verdt å leve, når jeg ikke kan leve det slik jeg vil. Når alt arbeidet jeg gjør i samarbeid med lege, psykisk helsetjeneste, kurs osv - ikke bedrer min tilværelse.

Men allikvel har jeg er håp - et LITE håp - om at jeg EN dag vil komme til det stadiet der jeg klarer å leve med angsten og kontrollere den selv. For det er mulig, man blir bare aldri helt 100% kvitt den..

ønsker deg god bedring :)

Martemeomamma

18.10.2017 kl. 13:51
Anonym: Hei <3 Det du beskriver er akkurat sånn en som står meg veldig nær hadde det før, faktisk hel likt. Han var ikke ute nesten på 6 år, fordi han måtte på do med engang akkurat som deg. Han gikk glipp av bryllup, dåp osv, og det er ting han virkelig ville være med på. Angst er helt jævlig, og det har stor makt dessverre :( Anbefaler deg virkelig og søke deg inn på angst avdelingen på Modum Bad, vet det har hjulpet mange i din situasjon. Det er så mange ting man ikke tenker selv at kan hjelpe, så greit og få litt veiledning. Er et langt opphold men vel verdt det. Får veldig vondt av deg når jeg leser dette, håper virkelig du får orden på dette <3 Han jeg pratet om er mye bedre nå, fått billappen, og bare det gjorde underverker. Får da kunne han styre alt selv, og dra når han ville. Det gjorde så han hadde en helt annen kontroll, han er også i jobb nå <3 Så tro meg, det finnes håp <3 Takk det samme fine deg <3

Emilie

25.01.2018 kl. 01:19
Åå det er så godt å lese dette innlegget og at det er noen som forstår. Jeg skulle ønske jeg hadde en venn som deg som forsto hva det vil si å ha vært utsatt for overgrep og har komplekse traumelidelser.

Martemeomamma

12.02.2018 kl. 12:53
Emilie: Så godt og høre at du synes det <3 Er ikke så lett for alle og forstå dessverre :( Sette seg inn i noe man ikke har kjent på selv, er ikke så lett. Men folk burde ha en viss forståelse uansett, da de fleste vet det er noe utrolig vondt man har opplevd! Håper du kan finne noen som kan gi deg bedre forståelse, alle fortjener og trenger det <3

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no