Martemeomamma |Jeg er et løvetannbarn!

Follow

Gleder oss til bylivet!

  • 29.04.2017 - 17:44

Gjesteinnlegg.

Nå flytter vi snart til Oslo! Å jeg er så spent, så utrolig spent på hvordan alt kommer til å gå.
Så klart har vi planer for barna og oss selv, og det tenker jeg er viktig. Vi prøvde en by-uke med barna i påsken faktisk! Det gikk over alle forventninger, tross av mye folk og utfordringer. Jeg tenkte først; skal vi slippe to barn fra bittelille trygge hallingdal løs i Frognerborgen, mens vi bare står her?! Midt i påsken? Hva om den ene blir kidnappet og den andre får anfall av folkemengden.
Men nei, det gikk over alle forventninger det også! Ingen problem å slippe dem løs der i et par timer! Verre med oss voksne opp i alt dette tror jeg!
Innøve rød mann regel i kryss, slapp aldri barna løpende mer enn 5 meter unna. Litt konstraster fra her hjemme, hvor det ikke fins røde menn, bare slitne overgangsfelt som mange har glemt at finnes. Haha, nok morsomheter!
For min del blir det både spennende og skremmende. Har gått i Oslo's gater i min tid jeg også, men bare i feil gater.. Uten barn. Så å gå i riktige gater MED barn blir spennende. Blir så gøy å se dem vokse opp i Oslo og bli ordentlig by-barn! Trygge, snille og gode by-barn med gode verdier.

Vi flytter nå allerede 1. Juni og får heldigvis hele sommeren på å bli kjent i området og det kollektive til og fra barnehage og skole. Sant skal sies, at barn er mer tilpassningsdyktig enn oss voksne. Vi får også en helt super fin leilighet, tre soverom, nytt hvitt kjøkken og flislagt bad og STOR balkong! gud så godt det blir. Komme seg vekk fra alt vondt her i hallingdal og fokusere på fremtiden uten å se seg over ryggen rundt neste sving.

Var på en kjempe koselig gåtur med Runa og Emmi idag! Vi gikk opp til museet her på Nesbyen for å se på fossane. Jeg er utrolig glad i det området der oppe og ville vise Runa det. Der var det faktisk litt snø igjen i bresprekken og under trappene på vei opp dit og det var stor stas for Runa å se snø igjen i så varmt vær! Godt å skape noen få siste gode minner med barna her oppe før vi flytter til byen, og Nesbyen plutselig blir en plass vi reiser til i ferier! :)

Legger ved noen bilder fra turen vår idag!



Runa endelig på toppen! Godt!



Se på den utsikten da! Snart 4 år og gått så lang tur :)
 

Takk for meg!
- Eirik

#bonuspappa #familie #foreldre #tur

Kanskje jeg skal begynne å blogge?

  • 15.04.2017 - 20:00

-- Kanskje jeg skal begynne å blogge? Var ordene som falt ut munnen til Marita, natt til 20. febuar.

Dagen etter lå første innlegget hennes ute på det store internett!
Hun fortalte meg at hun hadde prøvd å blogge bittelitt før i tiden, men det varte bare i 14 dager, toppen. Var ikke noe som vedvarte da verken tiden eller motivasjonen strakk til. Jeg tenkte at jeg får hjelpe hun og pushe hun den lille ekstra mila for å fortsette. Nå har hun så langt holdt på i 2 mnd. Og det krever jo sitt å poste 2, kanskje 3 innlegg daglig. Som også skal gi mening.

Hun vil opp og frem med innleggene hun skriver, og det krever en viss innsats. Mye skrivetid, masse tilrettelegging og noen ganger så vet man ikke hva man skal skrive om i det hele tatt. Hun legger vekt på tabu belagte temaer som psykisk helse, rusomsorgen og personlige ting. Jeg tenkte at det blir mange vanskelig innlegg og formulerer, for å få dem bra. Men hun får det til, og når ut til folket. Hun vil bli hørt. Fra alle hold. Fra en jente som har opplevd så mye, sett så mye, og aldri snakket noe om det til noen.

Jeg ser det gir hun så utrolig mye å skrive og få ut ting. Ting hun skriver om, som eksempel Knut Olav, Alex og Marius. PTSD og pårørende til en rusmisbruker.. Hun trenger å få ting skrivd ned. Og hvorfor ikke da skrive det rett ut, som det er? Skrive om litt tabubelagt ting skader vel ingen? Det hjelper vel bare folk mer opp og frem, tenker jeg.  Jeg spør hun ofte om hun er sikker på at det og det innlegget vil hun ha ut. Og ja, det vil hun.

Så klart det er jo retningslinjer og følge i bloggverden også. Nevner man navn i blogginnleggene sine, må man for all del huske å spørre om tillatelse.
Og hun gjør det, uansett hvem. Hun venter på tillatelse av den eller de personen som omtales i innlegget. DET står det respekt av! At hun tar bloggen sin så utrolig seriøst. Tingene hun skriver om skal gripe leserne, og nå ut. Hun kommenterer rundt på mange blogger, svarer sine lesere så fort det lar seg gjøre. Viser at hun setter pris på sine lesere. -- Det er jo en viktig når man vil bygge opp tillit blant sine faste lesere, er det ikke?

Hun legger sjelen sin i bloggen og det står det respekt av. Stolt av henne, og alt bloggverden har gitt hun så langt. Og at jeg får gjeste bloggen her i ny og ne setter jeg også veldig pris på. Da jeg får skrivd noen av mine tanker og følelserer rundt rusfrihet, traumer og skyggesiden av samfunnet.

Tusen takk!
Ha en fin kveld videre!
-Eirik


 

#blogger #stolt #kjærlighet #tabu #psykiskhelse #rus #rusomsorgen #ptsd

 

 

Rusmiljøet ødela meg mer enn jeg ville erkjenne..

  • 08.04.2017 - 15:52




--  Hvordan tillot jeg at slike ting kunne forekomme i mitt nærvær uten å se den langsiktige konsekvensen av det?

Mentaliteten er helt forstyrret opp i alt tåkelaget av rus. Egosentrert og uviten om hva som egentlig foregår rundt meg til en hver tid, og til en hver pris.
Sier folk èn setning eller kommer inn i et rom i uventet favør, så bærer eller brister det. Om det er en uenighet mellom to personer, og de møtes i samme rom sier detsomregel klikk! Folk blir truet med juling over en sekser med Ringnes, eller for å ha glemt å betale et gram eller to innen fristen. Uten at folk i rommet reagerer noe særlig på det. Rus først, lojalitet mot sine nærmeste deretter. Og alle andre rundt er bare statister i en utrolig lang og repeterende film. Dagligdags i miljøet, desverre.

Tenker på alt man har vært i gjennom og sett på kloss hold, mens det svever gjennom gråsonen i hodet mitt i nykter tilstand.

Vold, trusler, å få juling og å gi juling.. Mange av tingene har hentet meg igjen. Tankene er jo der i små trekk, men de er der. De kan komme når som helst. Små glimt av forskjellig episoder, hendelser og ansikt som popper opp i hodet mitt. Noen bilder er der lenger, noen gjør mer vondt at kommer frem, men det er ikke noe jeg klarer å styre. Skamfullt, men selvforskyld.
Hvordan kunne jeg la meg selv være med i dette rotteløpet dag inn og dag ut, uten å tenke over de langsiktige konsekvensene av det; om jeg en dag ønsket meg ut av det? Dette er ting jeg må lære å leve med i det daglig.

Innimellom vil rus suget være der, i lenger perioder enn andre. men de vil komme. Og det vil gjøre vondt, men om man minner seg selv på hva man har oppnådd rusfri, så vil man forbli rusfri.
jeg våkner opp hver morgen, og sier til meg selv; I DAG SKAL DU VÆRE RUSFRI! Og det fungerer.

I tillegg til å lære meg å kjenne og leve med tre barn som et forbilde. Det går, men det krever sitt!

Ukene går til psykologtimer, psykisk helse møter og diagnosestillinger. Dette er bare en liten del av hele prisen jeg må betale for å komme meg ut av miljøet. Men det er så verdt det når alt kommer til alt!

Jeg trodde i starten av min tid som rusfri at jeg kunne opprettholde kontakt med de nærmeste fra mijøet. Men som tiden gikk, forsto jeg at det ikke var et alternativ lenger. De må distaseres helt, og ikke være mer enn et "hallo" -nikk forbipasserende på butikken. Det gjør vondt med en gang, men man vil forstå at det er det mest nødvendige. Og de fra miljøet tar jo heller ikke kontakt, da du egentlig ikke er verdt dems interesse når du ikke har rus.
så overgangen vil gå. Bare gi det tid.

Jeg sitter igjen med en herlig og flott familie, som gir meg mer kjærlighet enn miljøet noen gang har gitt meg <3

Skrevet av Eirik.

 

#rus #rusfri #kamp #kjærlighet #foreldre #forbilde

 

Hvordan skal jeg ta vare på 3 barn, når jeg ikke klarte å ta vare på meg selv?

  • 27.03.2017 - 18:22

Heisann alle lesere!
 

Idag vil jeg gjeste bloggen til Marita igjen, og skrive litt om mine tanker og følelser rundt det å være en farsfigur; kontra en rusmisbruker.

10 år med rusmisbruk, plutselig en rollemodell og en farsfigur som skal lære barna riktige verdier og forskjellen på rett og galt.
Først var jeg redd for å ikke takle noen av delene..Ikke klarte jeg selv noen gang å vite forskjellen på rett og galt.
Å nå skulle jeg gå med rak rygg og lære barna gode verdier?

Jeg har jo kjent Marita over en 3 årsperiode, og hun har sett meg på det mitt verste og mitt beste. At hun har valgt å satse på meg, med 3 barn i alle aldere, 2 hunder og masse ansvar er HELT utrolig! Jeg vet ikke helt om jeg hadde tatt meg selv inn i huset med tre barn på den tiden før vi ble et par! Men et av kriteriene var at jeg måtte forholde meg rusfri og gå på ukentlig og spontane prøver, og det har jeg fulgt! Til punkt og prikke, i 7 måneder. Fordi jeg vil leve det livet her. Føle på å ha ansvar, og leve som et forbilde for noen.

Victoria som da er Marita's eldste, visste hvem jeg var fra før av. Da hun hadde møtt meg tidligere med Marita tilstede. Og jeg vil personlig si at vi har et veldig tett bånd til hverandre. Vi kan prate om ALT i fortrolighet. For meg så betyr det utrolig masse, å bli tatt i mot med så åpne armer.
Hun er jo i den alderen hvor man er nysjerrig og skal gjerne utforske alt man kommer over. Men hun vet endel om min fortid, så jeg prøver så godt jeg kan å snakke fornuft til henne om forskjellige ting. Siden Victoria bor sammen med oss 100%, så har vi blitt utrolig trygge på hverandre. Jeg vil jo fremstå som en fornuftig "farsfigur", så godt det lar seg gjøre. Jeg kan fint sette meg ned med hun å gi hun veiledning og råd. Vi skal jo som nevnt flytte til Oslo snart, og der fins det jo utrolig mange spennende ting og mennesker. Men også utrolig mange og mye man ikke vil se, eller tror skjer der. og for en ungdom i hennes alder er det viktig å forklare hvordan ting egentlig fungerer. Dette for å ikke bli FOR overrasket over hva som venter hun.
Men jeg har tro på hun sålenge hun husker på hva vi har fortalt og hva vi vet.
Og jeg er så utrolig glad i hun! <3



 

Så har jeg jo blitt stefar for Trym Marius og Runa også. Det er jo utrolig spennende og skremmende på samme tid!
Trym Marius på 5 år byr så utrolig mye på seg selv. Han er rett og slett herlig!
Han er et høysensitivt barn, med mange utfordringer i hverdagen.

Husker forsatt en av de første gangene jeg møtte Trym uforbredt! Marita kjørte forbi meg en sommerdag for 2 år siden, stoppet midt i veien og dro ned vinduet, og ga meg en klem. Trym skriker mot meg og oppleves som utrolig usikker på situasjonen. Jeg var alkoholpåvirket, og visste ikke at han senset det. Men der tok jeg så utrolig feil. Sett dette tilfelle i senere tid med Trym Marius med en annen person, og han reagerer med sinne og skal forsvare moren sin til de grader. Jeg visste jo endel om Trym sin situasjon med tanke på at jeg og Marita har snakket mye om det. Men ikke hele omfanget og bilde av Trym Marius.
Men sant skal sies. Han er en utrolig følsom og omtenksom gutt som har alt for mange tanker og refleksjoner enn hva en femåring vanligvis har!
Vi har et fint bånd den dag i dag, men om jeg har en liten dårlig dag, så merket han det tvert. Enten positivt eller negativt! Å skjule humøret sitt ovenfor han, går ikke! Men jeg er utrolig glad i den gutten <3
Han lærer meg å kjenne, og en gutt som gir meg utrolig masse kjærlighet <3



 


Runa er vel noe av det herligste menneske jeg har møtt. Når man først kommer inn i skallet på Runa da såklart! For det er vel den mest krevende jobben jeg har hatt i forhold til de 2 eldste. Hun er jo i sin gullalder, 3 år, snart 4. Vi har vært på campingtur sammen, lekt masse og hatt mange spennende samtaler. Har fått være med på overgangen fra 'ja' til alt, og til '-- Nei, aldri og ikke.' Og hun er jo mamma's lille engel.
En typisk jente i trassen.
Det startet med 'jeg vil ha mamma for alltid', til 'hvor er Eirik? Jeg vil ha Eirik.' Det varmer hjertet mitt altså!



 


Jeg er så heldig at jeg får oppleve hele oppveksten til Trym Marius og Runa, men mest Runa. Hun er jo såpass ung enda. Trym blir skolegutt til høsten, så utrolig gøy at jeg får være med på alt dette også!
Er evig takknemlig for at jeg fikk denne muligheten i livet, og unner ALLE denne gaven i livet <3

Jeg elsker familien min for alt det er verdt! <3


 

 

 


 

 

Too beard or not too beard! Stupid question..

  • 10.03.2017 - 19:21

#selvpleie #skjegg

Ett lite gjesteinnlegg fra meg, Eirik igjen!

Pleie og velvære er utrolig viktig, også for oss mannfolk!

Jeg har blitt utrolig bevisst på min egen hud, hår og ansiktshår etter jeg sluttet med rus.
hvilken ansiktsrens, hvilken hårvoks, hvor linjene på skjegget skal gå. Noe jeg brenner for er skjegg! skjegg har blitt mine nye lidenskap, rett og slett.
Veksten, pleien, linjene, groprossesen, alt! Og alle produktene man kan putte i dette ansiktshåret, tilsvarer nok hva fruen har stående i dusjen av de 10-12 shampooene og balsamene!
For pleie er så uhyrlig viktig med skjegg. Hvis ikke så kan det lukte, flise seg opp og forfalle! Og det kan vi vel ikke la forekomme?!

Jeg pleier skjegget mitt nøye og ofte. Bruker like lang tid, hvis ikke lenger enn Marita på badet. Alle hår skal ligge riktig, lukte riktig og opprettholdes riktig!
jeg har spart og spart og atter spart! Blir bare bedre og bedre fasong og tykkelse.
Jeg børster skjegget daglig og oljer det 6 ganger i uken. Viktig å ha en oljefri dag i uken sånn at all oljen i underhårene får trekt ordentlig inn!

Har også  investert i en et-bladshøvel fra barbershop, som jeg fikk varmt anbefalt av min barber; Patrick Sjøblom!
Noe som gir mye tettere barbering enn før, og som ikke irriterer huden på langt nær så mye som tidligere. En vel verdt investering for god pleie. Legger ved bilde av grovskapet!

For oss menn er vel skjegg et symbol for maskulitet og rett og slett vår kjære manndom som skal settes på spissen!

For en måned tid siden var jeg på Studio Espen, som ligger i Nordstrandveien 28; og fikk barbertime hos selveste Patrick Sjøblom(!!) i bursdagsgave av min far!
Utrolig koselig å få skjeggklipp og hårklipp gjort på samme sted! Min far har også god skjeggvekst, så vi ble begge behandlet likt. En på hår, en på skjegg, også motsatt!

Og FOR en opplevelse! Varmt håndkle, straight razor shave, vask og gode oljer!
god atmosfære og utrolig bra folk! Patrick kan faget sitt til fingerspissene og anbefales varmt!



Beardmen! <3


Råskapet fra Barbershop.no, kun 339kr!


--Noen andre som pleier skjegget sitt daglig?
--Noen som har noen oljer å anbefale?
 

Fra rus til bonuspappa!

  • 26.02.2017 - 22:35

Heisann!
jeg er samboeren til Marita, og vil veldig gjerne få dele min historie med dere.

Mitt navn er Eirik, og jeg er tidligere rusmisbruker. Folk tenker mye forskjellig ting når man hører ordet "rusmisbruker", men få vet historiene bak sceneteppe.
Jeg vil gi dere litt innblikk i hvordan ting har vært, og hvordan ting er nå.

Vokste opp med min mor og min "far". Ja, jeg satt far i anførslestegn.. Min mor giftet seg når jeg var 2 år gammel. Vokste opp i god tro om at hennes mann var min biologiske far, men historien hadde en liten twist. Min biologiske hadde vært ute av bilde de første 10 årene av livet mitt. Noe jeg ikke fikk helt innsikt i før den nevnte alder. Idag har jeg og min biologiske far god kontakt og prøver å knytte enda sterkere bånd.

Men dette ble en stor påkjenning for meg og skapte utrolig mye usikkerhet med meg selv og alt rundt.
Jeg skulle utforske alt som var "spennende" og litt "på kanten". Først kom sigarettene, så kom alkoholen og videre kan dere jo tenke dere selv.
Alt startet en tidlig vinternatt 2007, 12 år gammel. Villrådet, usikkert bilde på livet, og mange forskjellige tanker om å utforske alle mulige horisonter.
Mitt første møte med narkotikaen. Jeg kommer fra ett veldig lite sted, hvor ting er veldig synlig. Hadde akkurat spist middag med min mor, da jeg sa til hun at jeg skulle på besøk til noen kompiser å se film borti gata her. Gikk 25 min tidligere enn avtalt ned til kompisen min som bodde i en sliten kjellerleiligheten. Jeg kunne bare gå rett inn.. Møtet mitt var 5-6 personer, alkohol, hasj, amfetamin og piller, alt lå som servert på ett sølvfat. Rett foran meg. Og så nysjerrig som jeg var, måtte jeg spørre om jeg kunne prøve. Først en stripe med amfetamin, så en "pipe" med hasj. Alt gikk plutselig kjempe fort, så sakte, så fort igjen.
Jeg elsket alt jeg kunne putte i meg som fikk meg til å "glemme" eller legge ting til side." Forvirret og bånnrusa, døgnet rundt, over alt, hele tiden. I 10 år!
Inn og ut av instutisjoner, avrusninger, psykiatrisk avdeling. Ingenting kunne stoppe meg. Jeg følte meg som supermann på rus, og ingen kunne få meg til å endre mening!
Men så feil kan man virkelig ta i en ruset hverdag.

Jeg og Marita har kjent hverandre på godt og vondt i en 3 års periode. Hun har hjulpet meg gjennom utrolig vanskelig tider og avgjørelser. Selvom jeg har vært en rusmisbruker og hun har hatt sine ting med PTSD, har hun stått ved min side. I fjor sommer, fikk vi følelser for hverandre, tiltross for at vi var på to hvidt forskjellige stadier i livet. Hun hjalp meg gradvis og slutte med stoff.. Først amfetaminen, så hasjen også alkoholen. Jeg ønsket familielivet, og å kunne slå meg til ro. Hun ønsket også å dele livet videre med meg.
Nå har vi vært sammen siden den tiden og opplevd hverandre på så nært hold som går ann.
Utfordringene våres er så mangt, noen enkle, noen uforklarlige og noen så store at vi ikke helt vet hvordan skal løses. Men vi prøver, alt vi kan og alt som står i vår makt til å få ting til å fungere i hverdagen, tross våres forskjellige utfordringer.
Det å leve med noen som har diagnosen kompleks PTSD byr på mange utfordringer, og mange ting å huske på. Man lærer seg å kjenne hverandre bedre kan man si. Man må allltid huske hva de forskjellige "triggerne" er,  så man ikke utløser ett panikkanfall ved ett uhell. Mann vil jo ikke påføre de man står så nære, noe så vondt, over ett uhell. Jeg, som sikkert mange andre, klandrer seg selv og ha påført noen ett panikkanfall. Noe vi igrunn ikke er årsaken til, men flashbacks dukker opp for vedkommende og da utløses det. Når man står opp i en sånn situasjon har jeg lært og beholde roen og huske på at Marita kommer seg ut av dette på egenhånd. Man må behandle de rundt seg med respekt og huske på å ta vare på hverandre oppi alt. Sammen er vi sterkere, ingen skal føle seg alene.

Jeg og Marita har bygd hverandre, på hverandre. Jeg håper folk rundt vil få mer forståelse for at ting kan være opp og ned i en hverdag med så mange forskjellige utfordringer. Vi utfyller hverandre på utrolig mange måter. Godt og vondt.
Jeg elsker deg <3

--Har du ett nært forhold til noen med ptsd diagnose?


"OSS MOT RØKLA, BABY!"









 

Martemeomamma

Jeg er et Løvetannbarn! Jeg skriver om min kompleks PTSD, sensitivitet og panikk angst.Og mine opplevelser som har gitt meg disse diagnosene. Hvordan det er og leve med et høysensitivt barn. Og min forlovede som er tidligere rusmisbruker. Våre utfordringer og gleder i livet <3 Jeg er stolt mamma til tre flotte barn og har også to nydelige hunder som gir meg masse glede <3 Følg gjerne våres hverdag her :)

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • YouTube
  • Twitter
  • Add meg
  • Follow
    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no