Martemeomamma |Jeg er et løvetannbarn!

Follow

Dag 1 på Modum bad!

  • 08.11.2017 - 16:41

Hei alle fine <3

Her har det regel rett vært veldig stille, da jeg føler jeg lever i et smertehelvete om dagen. Vet faktisk ikke om jeg hadde fjernet mandlene, hadde jeg vist hvor vondt det gjorde. Hatt null energi da jeg ikke spiser , og bare nipper til litt vann. Så føler meg ikke særlig fresh med andre ord, XS er for stort! Og sånn vil jeg ikke ha det. Jeg har ligget i senga , sovet og tatt smertestillende. Ikke gått i så mye annet en det nei , spennende for kjæresten min eller ikke;)

I dag kjørte svigermor og Eirik meg til Modum bad , litt rart og være tilbake her igjen. Takk svigermor for at du stiller opp når jeg er her , setter stor pris på det <3 Å som som vanlig jævlig og dra fra familien og mine kjære 4 beinte <3 Fikk faktisk i meg litt velling til middag nå, mens de andre spiste Chile con carne eller hva det heter. Gleder meg masse til en viss person skal komme her nå, men er vist nærmere kveldsmat :) Kommer oppdatering på hva jeg skal disse dagene , bare vær tolmodig med meg :)

Nå skal jeg gå i stallen en tur , da jeg har heste abstinenser Hehe . Og trenger og klarne hodet , da det nå er overload der:( Ha en flott kveld når den tid kommer :)

Redd for Flash backs :(

  • 01.11.2017 - 17:25

Jeg har så masse nærver i kroppen nå, det er helt jævelig! Humøret svinger veldig, fra sint til glad, også til redd. Jeg skal jo operere i morgen, og ja det er en liten operasjon. Men for meg så er det ikke det, jeg takler sånt veldig dårlig.

Angsten er veldig sterk nå, og jeg har det ikke godt inni meg nå:( Jeg er forberedt på både Flashbacks og panikkangst i morgen, men alikevel så hjelper ikke det stort. Det blir en stor påkjenning på kroppen min, og ikke minst Eirik som skal være med. Jeg har ikke noe valg, jeg må bare gjøre dette nå. Lei av og være syk hele tiden, og ikke ha så masse energi. Går med halsbetennelse hele tiden, og sånn skal det ikke være. Så selv om det blir jævelig i morgen, håper jeg at det andre blir borte. Gruer meg også masse til Modum, med tanke på formen min. Er ikke så mye bedre nå, enn når jeg var der sist. Men håper det kan åpne litt dører for meg, med tanke på behandling i Oslo.

Nå er vi endelig på vei ned til Jernbanetorget, så vi får levert det vi har til Gateteam Oslo. Var veldig masse hjemme nå, og vi har ikke så stor plass. Hjelper litt og få en luftetur og tenke på noe annet <3 Savner masse og være med der, så gleder meg til ting roer seg ned hjemme! :) De er så utrolig flotte som gjør en så sinnsykt bra jobb, de gjør det bedre for de på gata helt klart! Vet ikke hvordan de skulle klart seg uten de onsdagene, så vær stolte av dere selv og jobben dere gjør <3 Stor respekt for dere i Gateteam Oslo <3 De på gata er like masse verdt som alle andre <3

På mandag var jeg på besøk hos en ponni, hun heter Fleur. Hun er jo bare så skjønn, og ikke minst snill <3 Hun gir meg en del trygghet allerede, og hun som eier hun er også fantastisk! :) I går hadde jeg ridetime på nordtvet gård igjen, og da var jeg faktisk alene. Alle andre feiret Halloween, men gjorde ikke noe det. Jeg fikk masse ut av den timen, og koste meg masse <3 Er så glad jeg bestemte meg for å starte med hest igjen! Jeg elsker det <3

Ha en fin kveld alle sammen :)

Er det ikke bare og ta seg sammen, og gå ut den døra?

  • 17.10.2017 - 14:02

Jeg føler meg tom, jeg føler meg  mislykket! Hva klarer jeg egentlig? Hvorfor endte akkurat jeg opp sånn? Hvorfor har jeg ikke kommet lenger? Man stiller seg selv så mange spørsmål, spesielt på dager som ikke er like lette. Klarer ikke å forstå at fortiden kan ødelegge så mye for fremtiden, alt blir så mye vanskeligere. Jeg kjenner den vokser i meg, som en hard klump som ikke vil bort. Det tetter seg, og det blir så jævla vanskelig og puste. Varmen sprer seg i kroppen, som en innvendig varmovn.
Angst er noe av det verste jeg har opplevd, for det har jeg ingen kontroll over. Veldig lett for de på utsiden og si hva man skal gjøre. " Herregud, skjerp deg! Er jo bare og gå ut! Hadde det bare vært og skjerpet seg, så hadde nok mange bare gjort det. De fleste som sliter med angst, vil veldig gjerne bare skjerpe seg. Men sånn funker det ikke, er ikke noe kult og sitte så mye inne og føle at man ikke mestrer noe. Jeg har stor respekt for de som sliter med angst, for det er faen ikke lett og leve med.
Man legger som regel en plan for og bli mer sosial, går veldig greit og legge den planen. Bare ikke fullt så lett og virkeliggjøre den planen. Hvertfall for min del. Veldig mange som føler de ikke blir forstått, og det skjønner jeg veldig godt. Psykisk-helse er fortsatt veldig tabulagt, men har kommet seg mer det siste året. Det har fortsatt en lang vei og gå, men har et håp om at det vil bli mer respektert. Bare tanken på alle de ungdommene som sliter med angst, men som ikke blir hørt. Hvis de hadde blitt hørt tidlig nok, så kunne kanskje utfallet blitt annerledes for mange. Men dette er selvfølgelig bare det jeg tenker, sier ikke at det er sånn. 

For meg har angsten og min PTSD ødelagt mye, spesielt for mitt sosiale liv. Selvtilliten min er også ganske så ødelagt av dette, føler ikke jeg mestrer så mye. Eneste jeg er ganske så trygg på, er rollen min som mamma. Jeg er veldig opptatt av og følge opp mine barn, gi de alt de trenger i hverdagen. Da mener jeg ikke bare materielle ting, men oppfølging og kjærlighet. For meg er det viktig at barna mine føler seg trygge, og at de blir sett <3 Jeg har jo ikke noe valg, jeg må jo utfordre angsten min hver dag. Å det er jeg veldig glad for, selv om det er veldig tøft. Jeg må jo følge barna mine på det de skal, og på butikken og handle det vi skal ha osv. Tror det er viktig at man må utfordre seg selv litt, uansett hvor jævlig det er. Vet selv at hvis jeg ikke hadde gjort det, så hadde jeg sittet inne for meg selv hele tiden. Hvor frisk blir man av det da? Men så er det de som ikke trenger og gå ut, og som ikke har noen som kan støtte og hjelpe de. Hva med de da? Får helt vondt av de som bare sitter inne og ikke har noen, sånn skal det ikke være.. Bare det og åpne døra eller ta telefonen kan være jævlig nok, og den følelsen man sitter igjen med da er ikke noe god følelse! :( 

Jeg har vært inne i en dårlig periode nå, da jeg har hatt masse vonde mareritt. Det går utover humøret, og man blir mer dømmende ovenfor seg selv. Man føler man ikke klarer noe, og at man ikke er god nok for noen. Nærhet er også noe som er vanskelig for meg når det er sånn, og det er ikke alltid koslig for den man bor med. Heldigvis har jeg en mann som forstår meg og gir meg tid, setter stor pris på det. Men sånn burde det være i alle forhold, man skal forstå hverandre <3
Barna har jeg ingen problem med og kose med og være nære, de kan ligge i armkroken min og det er bare godt:) Men verre når det gjelder Eirik om dagen, men går seg vel til snart. Men når jeg har så heftige mareritt om natten, og gjenopplever overgrepet mitt hver jævla natt. Da er det ikke det man tenker på dagen etterpå, at nå vil jeg ligge i armkroken din. Å dette er ikke noe jeg styrer selv, skulle ønske jeg gjorde det. Blir veldig sliten av og ha det sånn hele tiden, kunne gjort alt for og slippe dette. 

Jeg skal også tilbake til Modum Bad nå i november, på opphold som er et år etter vi var der. Da skal vi være der en uke, kjenner jeg gruer meg litt til det. Men gleder meg masse til og se alle de flotte folkene jeg møtte der! <3 Jeg var jo lagt inn på traume 4 på Modum Bad. Lærte veldig mye der. Det kan dere lese om HER!

Alle dere som sliter med angst, jeg har troen på dere <3 Håper dere finner noe som kan hjelpe dere, og minst noen som kan støtte dere! Dere er knall tøffe som lever med angst, for det er ikke for pingler! Man er sterk som står i dette hver dag, husk det <3

Hvis noen av dere vil dele deres historie her på bloggen, så åpner jeg for det nå <3 Om dere vil være anonyme eller ikke, det er helt opp til dere <3 For meg er det viktig at disse historiene kommer frem, så folk får mer forståelse for hvor mange som sliter med dette! 

Håper dette innlegget forklarer litt, og kan kanskje være litt til hjelp for andre <3 Du er ikke alene, vi er mange <3

#angst #psykiskhelse #familie #barn #ptsd 

Jævla rusen!

  • 12.10.2017 - 19:43

Hei alle fine <3

Er noen dager siden jeg blogget nå, klarer ikke få tiden til det når jeg har de små hjemme. I tillegg har jeg det ikke helt greit om dagen, sover ikke kjempe godt! Har hatt en del mareritt i en periode nå, og det tar på både fysisk og psykisk. Kommet frem minner som jeg ikke har hatt før, og det er helt jævlig. Så da velger jeg å gjøre koselige ting med barna når de er hjemme, og lade opp når de er på skole og barnehage. I dag var jeg jo på ridning med Runa kl 18.00, så skal jeg selv på time klokken 21.00. Så kjenner på en liten klump i magen nå ja, gru-gleder meg som Trym Marius pleier og si ;) Jeg klarte jo å komme meg opp på hesteryggen igjen på søndag som var, så var en god følelse det <3 Dette blir den første ridetimen for min del, har aldri gått på rideskole før. Krysser fingrene og håper det går bra, skal gjøre mitt beste ut av det! :)

Så til overskriften, den jævla rusen ja. Fikk et spørsmål på bloggen for en stund siden, hvorfor er dere ikke med på Gateteam Oslo? Sist gang vi skulle være med en onsdag, skjedde det noe som ikke var så koselig her hjemme. Eirik hadde smurt matpakker som vi skulle ha med ned den onsdagen, og det hadde trigget en del hos han. Vi hadde jo vært med to ganger før også, og uten at jeg visste det så hadde det slitt veldig på Eirik. Han hadde utviklet et russug, og det hadde han holdt for seg selv. Som de fleste vet så gnager det ekstra hvis man holder ting for seg selv, unnlater å prate om det. Han var for stolt til og si at han ikke klarte dette, så han prøvde så godt han kunne og bare være med. Den onsdagen bare smalt det, jeg skjønte det var noe. Han begynte og pakke baggen og skulle stikke og ruse seg, han ga faen akkurat da! Jeg sa klart i fra, drar du nå kan du ikke komme inn igjen her. Til slutt satte han seg ned i gangen, og han forklarte meg alt. Hvordan dette hadde bygget seg opp i løpet av et par uker, og hvordan det føltes innvendig for han. Så denne gangen gikk også bra til slutt, men det tar veldig på oss begge selvfølgelig.

Eirik setter veldig stor pris på meg og barna, og vi setter pris på han <3 Nå er det en stund siden dette skjedde da, men tenkte og fortelle dere det nå. Eirik går fortsatt på urinprøver, da vi begge synes det er viktig. Han viser oss hver dag hvor mye han vil dette, og jeg er kjempe stolt av han. Men de som tror dette er enkelt, dere tar feil. Eirik er en av de heldige, han har oss her hjemme og familie rundt seg som er der. Jeg får vondt av de som skal bli rusfri og ikke har noen, får det er man helt avhengig av og ha. Eirik har vært rusfri over 1 år nå, men han har fortsatt en lang vei og gå. Veldig modig av han og fortelle til slutt, at han ikke var klar for og hjelpe Gateteam Oslo. Jeg vil selvfølgelig fortsatt være med og hjelpe, men det har vært alt for masse på hjemmebanen nå:( Håper virkelig jeg får vært med en onsdag snart, savner og få lov til det <3 Som dere skjønner så er ikke russuget noe som blir borte, men man lærer og håndtere det bedre og bedre. Jeg og Eirik har valgt og støtte hverandre, og vi angrer ikke på det <3 Eirik er en fantastisk stefar for alle tre barna, og han er en fin familiefar:) Barna har selvfølgelig aldri opplevd russuget til Eirik, de har alltid blitt skånet fra alt sånt. Kriseplan er også en kjempe viktig ting og ha klart, sånt må være i orden når man har barn. Alle fortjener en ny sjanse, og i våres tilfellet har dette gått veldig bra til nå <3 

Oss to mot røkkla baby <3

 

#kjærlighet #rus #forhold #familie #foreldre #hest 

Jeg revner på innsiden!

  • 03.09.2017 - 16:30

I dagens samfunn har man et jævla stort press på seg, og det er ikke alltid like lett og leve opp til! Jeg sliter mye på den fronten, føler det aldri blir bra nok. Jeg er veldig opptatt av at barna skal ha alt de trenger, og mye kjærlighet her hjemme. De skal bli fulgt opp i barnehage og skole, de skal ha alt de har rett på. Så lenge de blir fulgt opp og forstått, vil de bli den beste personen av seg selv tenker jeg <3 Jeg ble ikke fulgt opp som jeg skulle, verken hjemme eller på skole. Så her sitter jeg 32 år og uten utdanning, og muligens uføretrygdet før jeg fyller 33 år. 

Jeg ønsker så sterk og ta opp igjen noe form for skole, så jeg har noe og falle tilbake til når formen blir bedre. Håper jo selvfølgelig at den skal bli bedre om noen år, så jeg kan jobbe noen prosent i løpe av en uke. Har sjekket ut voksenskole, så skal på møte der. Bare det å kunne hjelpe Trym Marius med lekser når han blir eldre, er noe som er viktig for meg. Jeg føler meg rett og slett dum som ikke kan så mye, jeg gikk glipp av nesten hele ungdomskolen. Barneskolen er et kapittel for seg selv. Starter med et par fag, så jeg kanskje klarer og fullføre det. Har jo ganske mye her hjemme også om dagen, pluss at formen min ikke er bra om dagen.
Formen er verre en den har vært på lenge, og det er veldig slitsomt. Både fysisk og psykisk, jo mindre søvn jeg har jo verre blir smertene. Jeg har helt jævlig mareritt om dagen, hendelser jeg ikke har drømt om før. Blir fryktelig trigget av dette, og symptomer jeg har hatt veldig lite av er veldig fremtredende nå. Jeg har alltid vært veldig kontroll freak, men aldri så ille som nå. Jeg må gå over ting mange ganger, tenker at jeg ikke skal det, men blir dratt mot det allikevel. ALT må jeg sjekke selv, Eirik kan ikke gjøre det. Dette er fryktelig slitsomt for meg, og ikke minst Eirik. Barna merker ikke så mye til det, da jeg er vant til og skåne de for alt. Jeg skvetter for hver minste ting, og titter meg over skulderen jevnlig. Er så drit lei den jævla kompleks PTSD min, den ødelegger for så mye. Å her hjemme tenker jeg på alt jeg kan gjøre bedre, og det blir aldri bra nok. Jeg ligger som sagt mye våken, og da går tankene til alt jeg kan forandre på her hjemme og med meg selv. Sånn skal det ikke være, og det er jeg veldig klar over. Det betyr ikke at det er lett og la det vær.

Angsten og høysensitiviteten min er også veldig fremtredende, takler dårlig lys og lyder om dagen. Vi kan sitte og se på tv, plutselig så må jeg bare få vekk den lyden. Kjenner jeg bare revner innvendig om dagen, og det er vondt og kjenne på :( Tåler veldig lite, og føler jeg bare er til bry for alle! Sosial vet jeg ikke hva er en gang lenger, savner så sykt og jobbe og det sosiale med å jobbe. Jeg vet jo selvfølgelig at jeg ikke har sjans til og klare det nå, men tenker mye på det uansett. 

Som jeg har fortalt før, så drev jeg jo med hest fra jeg var liten. Dette var noe som ga meg trygghet og glede, det var noe av det tryggeste jeg hadde i oppveksten min. Men så skjedde det noe og jeg ble livredd, og den tryggheten ble revet bort fra meg. Dette var veldig vondt for min del, da det var livet mitt en stund. Det ga meg så mye positivt og jeg var et lykkeligere menneske. Jeg har nå bestemt meg for og overvinne den frykten, og ta tilbake det som ga meg glede. Bare det og kunne være i stallen rundt hestene, og nyte den roen det ga meg. Det beste jeg visste var faktisk og stå og møkke en boks, og ordne foret til neste dag. Jeg trenger noe som bare er for min egen del snart, og ikke alle andre sin. Runa går jo på rideskole nå, og hun elsker det. Det gjør meg så glad og se at hun koser seg så masse med hestene <3 Alna ridesenter er en kjempe fin plass, og fine hester har de også. Hun som har ridekurset til Runa er kjempe hyggelig, og det gjør mye! :) Gleder oss alt til neste gang <3 Håper jeg klarer og finne tilbake til denne tryggheten, jeg trenger virkelig det nå.

Da vet dere litt mer av hvordan det er for meg om dagen, så håper jeg dere har tålmodighet med meg:) Jeg prøver så godt jeg kan og holde denne bloggen i gang, da det gir meg så mye <3 Bare ikke alltid like lett og få det til når det er kaos i hodet, og masse ting som må følges opp her hjemme. Er også en del nytt med Trym Marius om dagen, vil komme tilbake til det senere. Som sagt så skjer det veldig mye om dagen nå. 

Kjenner det skal bli godt og dra vekk en uke med Victoria nå, bare skjemme bort henne og kose oss <3

Ha en flott dag videre alle fine <3

Et litt gammelt bilde i dag <3

#angst #psykiskhelse #traumer #hest #alna #PTSD #mareritt #selvtillit #foreldre #mamma #livsstilblogger 

Kle på deg, du ber jo om å bli voldtatt!

  • 13.07.2017 - 17:47

Jeg er inne i en veldig tøff periode med lite søvn og mye mareritt! Jeg er ikke så glad i sommeren, skjønte ikke hvorfor det før. Etter en del behandling på Modum Bad, forstår jeg det endelig. Folk pleide og tulle med meg før, de sa nå er det varmt i været, så da blir du vel singel! Jeg var som regel alene når sommeren kom, tenkte ikke å mye over det. Jeg pleide å flykte, og ikke se meg tilbake. Etter en del behandling og samtaler med Eirik, forstår jeg nå at det er pga overgrepet!
Selv om dette skjedde når jeg var 13 år, kjennes det ut som det var i går. Akkurat nå kjenner jeg ekstra godt på alle de følelsene, og det er vondt!
Blir ikke noe mindre sensitiv av lite søvn og mat, dårlig kombinasjon. Jeg har mer fysisk vondt i kroppen, og mindre lyst til og finne på ting. Tåler også mye mindre en det jeg pleier, alt blir så sårt. Det og oppleve et overgrep ødelegger deg så utrolig masse som person, du blir aldri den samme.

Jeg har vel egentlig aldri visst hvem jeg er som person, da jeg aldri har blitt kjent med meg selv. Jeg føler meg skitten hele tiden, og blir aldri fornøyd med meg selv. Og det er helt jævlig! Bare tanken på at en person skal ha så mye makt over meg, gjør meg kvalm! 

Klarer ikke forstå folk som tuller angående dette temaet, og gjør det til en vits. Dette er et sårt tema for mange, ikke bare meg. Å vitse om noen som har blitt voldtatt er for drøyt i mine øyne, og veldig vondt for de som har opplevd dette.
Kle på deg, du ber jo om og bli voldtatt! Tenk og kunne slenge ut sånne kommentarer? Så da skal det være greit og tvinge noen til og ha sex, hvis de går i skjørt og singlet? De som har en sånn tankegang mener jeg at ikke er helt friske. I mine øyne er i allefall ikke dette normalt. Folk skulle bare visst, hvordan helvette de som har opplevd dette sitter igjen med!

Jeg har en daglig kamp med meg selv, om hvordan jeg skal takle hverdagen. Jeg gir ikke opp, jeg jobber hardt med meg selv. Han skal ikke vinne, det skal jeg!
En dag skal jeg se meg selv i speilet, klappe meg selv på skulderen og si "Du vant Marita"

Til dere som har gått i gjennom en voldtekt, ikke gi opp! Ta en dag av gangen, ta tilbake kontrollen over deg selv. Jeg vet det ikke er lett, og jeg jobber hardt med det selv.

En dag vil jobben være verdt det, håper jeg <3
Er det noen som ønsker og prate, er det bare og ta kontakt med meg <3

 



 

#psykiskhelse #angst #ptsd #overgrep #helse #mareritt

Hvor jobber du? Det knyter seg i hele meg!

  • 29.06.2017 - 17:20

Hvor jobber du? Å jeg kjenner jeg får vondt i magen, og det knyter seg i hele meg. Jeg kjenner på en skam og dårlig følelse når jeg blir spurt om det, jeg er jo ikke i jobb! Jeg klarer ikke jobbe lenger, og det er flaut og si i våres samfunn. Å når barna blir spurt på skolen, hva jobber mammaen din med da?
Hva skal de svare da? Dette er noe jeg tenker mye på, og det er ingen god følelse. Jeg begynte i min første jobb når jeg var 15 år, og jobbet frem til midt i svangerskapet med Runa. Runa er nå 4 år, og jeg kjenner veldig på det og ikke klare og være i en jobb. Jeg er 32 år og fått beskjed om at jeg ikke er arbeidsdyktig. Hører flere sier at jeg er heldig som slipper og jobbe, og kan slappe av hele dagen hjemme! Sånn er det ikke, jeg savner det sosiale med og jobbe og mye mer. Å jeg sitter ikke hjemme og slapper av.. Jeg har tre barn med hver sine behov. Her går dagene i ett, jeg er mamma, husmor og har to hunder. Jeg blogger og det tar faktisk en del tid, mange tror det bare er og skrive ned noen ord, men der tar dere feil!

Jeg begynte og jobbe i helsevesenet da jeg var 17 år, og det er noe jeg savner veldig. Det ga meg så mye, jeg elsker og jobbe med mennesker og hjelpe der det trengs. Men kroppen og hodet mitt vil ikke lenger, jeg må bare innse at jeg er for syk til en fulltidsjobb! Å det er et stort nederlag for meg, jeg synes det er jævlig urettferdig. Har mer en nok med og klare og ta meg av alt her hjemme, bare skulle ønske flere forsto det. Jeg har mange drømmer, jeg vil ta utdanning og jobbe innen rus og ungdom. Skjønt nå at det må jeg bare legge fra meg. Er et stort nederlag! Elsker alt innen skjønnhet og velvære, kunne tenke meg og ta en del kurs og små jobber. Så mye jeg heller ville ha gjort enn å sitte hjemme dag etter dag, jeg savner og kunne bruke litt tid på noe annet enn hus og barn.

Skjønner godt det er tøft for mange og skal svare på det spørsmålet, for det er alltid oppfølgingsspørsmål.
Hvorfor er du ikke i jobb da? Du kan jo skaffe deg en deltidsjobb?
Hadde jeg klart det så hadde jeg selvfølgelig gjort det. Og hvor mange vil ansette noen som bare kan jobbe litt? Jeg har ikke funnet noen. Kunne godt tenkt meg noe fast og gå til en til to dager i uka jeg, men er ikke alltid jeg klarer det heller. Så da må det være noen som skjønner det og kan tilrettelegge arbeidsdagene, og det er ikke så lett for en arbeidsgiver og få til heller. Det er noe jeg har full forståelse for, da de også har en kabal som må gå opp. 

Jeg kan ikke noe for min fortid, det er ikke jeg som valgte den for meg, dessverre! Jeg kan heller ikke noe for mine fysiske sykdommer, skulle gjerne sluppet de smertene hver eneste dag! Hvorfor skal jeg lide, for hva andre har påført meg? 

Så tenk deg om neste gang du spør noen om hvor de jobber, og hva du følger opp med! Er ikke så enkelt for en del av oss som ikke har den muligheten til og jobbe, og tro meg det er ikke lønnsomt og gå hjemme. Skulle gjerne hatt en jobb og hatt bedre økonomi, og et sosialt liv ikke minst!



#jobb #angst #ptsd #familie #mamma #foreldre

Føles som livmoren min revner!

  • 19.06.2017 - 09:15

3 av 4 uker er et smertehelvette for min del.. Da mener jeg dobbelt så mye smerter enn de jeg har til vanlig! Det begynner som regel et par dager før jeg skal ha mensen, og stopper ikke før ca fjerde dagen fra jeg har fått mensen.
Jeg blir kvalm og uvel, og det kjennes ut som livmoren min revner! Bare lyst og ligge inne i et mørkt rom for meg selv, og ikke prate med noen. Ikke rart man blir i dårlig humør når man har mensen når det er sånn. :(

Så er det eggløsning, og da har jeg enda sterkere smerter, og de varer lenge. Har smerter fra jeg er ferdig med mensen og til eggløsningen er over. Så det vil si jeg går med en del ekstra smerter pga dette. :( Blir så satt ut når det er sånn, er veldig kjipt og ha det sånn i tillegg til de smertene jeg har til vanlig.
Skulle virkelig ønske det var noe og gjøre med det, isteden for og gå på halvt hold. Ryggen blir også helt klikk når jeg har det, murrer hele tiden. 

Jeg var i en ulykke da jeg kjørte cross for 1 år siden, da fikk jeg en stor flenge i lysken som måtte sys. Etter det så får jeg betennelse i lysken ganske ofte, spesielt utsatt da jeg har eggløsning. Hjelper ikke akkurat på den betennelsen, er som når man får senebetennelse eller tannverk.
Kjennes akkurat sånn ut, bare at det sitter i lysken!

Å jeg må bare ha sjokolade eller is når jeg har mensen, blir så fysen på noe søtt. Hehe. Skulle trodd jeg hadde kommet i puberteten på nytt, får alltid kviser når jeg har det også.



Noen andre som sliter med menssmerter? 

Og hva gjør dere for og lindre det?

Noen som kjenner seg igjen?

#smerte #kvinner #foreldre #mamma 

Fibromyalgi helvette!

  • 11.06.2017 - 16:21

Jeg kom over dette på facebook, det var en blogg som hadde oversatt dette fra en engelsk side. Dette var virkelig noe som traff meg skikkelig, jeg kjente meg så godt igjen. Jeg sliter mye med smerter 24 timer i døgnet, og ikke noe hjelper. Anbefaler og lese dette, spesielt for pårørende.



 

1.
Du har begynt å oppleve smerter og tretthet mer enn før, men du er ikke helt sikker på hva som skjer med kroppen din annet enn at det gjør vondt  og at du føler en økende tretthet.
Du klarer å  holde jobb/skole  gjennom dagen, men du blir sliten, får økende smerter og vet at noe ikke er riktig 
- Du begynner å utforske hva som kan være galt.


2.
Du har mye smerter, noen ganger må du ta smertestillende, feks betennelsesdempende legemiddel eller noe du har fått utskrevet av din lege.
Ofte så hjelper det lite eller ingenting og du begynner å forstå  at dette er smerter som trolig ikke vil forsvinne med det første.
Du føler deg mye utmattet og har smerter hver dag,  men for det meste fortsetter du å prøve  å gå på jobb/skole.
Du prøver også innimellom å være sosial,  tilbringe tid med venner, familie og ha litt tid til kjekke ting. 


3.
Du har konstante smerter og du føler deg sliten hele tiden.
 Du begynner å lure på om du vil være i stand til å fungere normalt igjen.
Du klarer ikke å fungere som før, fordi du ikke lenger har den energien du en gang hadde.
 Du kommer hjem fra jobb og alt du klarer å gjøre er å hvile.
Du må  avslå alle invitasjoner fordi det er tomt for energi  og du må  hvile deg opp for å kunne  gå tilbake på jobb neste dag.
På dette stadiet begynner du å føle deg mer alene og mer ensom og de som ikke helt skjønner,  tenker kanskje at du klager litt mye.
Dette stadiet kan vare lenge, kanskje år.


4.
Du er i konstante smerter hele tiden og de gode dagene  er få og langt mellom.
Alle egenmeldingene er brukt opp og du må sykemelde deg.
Du blir liggende i sengen store deler av dagen.
Når du har en god dag, utnytter du det, og gjør så mye du kan.
Alt du ikke har fått gjort de siste ukene prøver du å ta igjen de gode dagene, selv om du  vet godt at du må betale for det i etterkant.
Ofte kan vennene dine lage  planer uten deg, de "vet" allerede dine "unnskyldninger" og er nesten sikre på at du ikke kan delta.
Derfor har de sluttet å invitere deg.
Familien din begynner å tro at du bruker fibromyalgi som en unnskyldning for ikke å gjøre ting, fordi på stadiene 1-3 var  du i stand til å gjøre mye av det du ikke kan gjøre lenger.
Andre kan tro du bruker sykdommen din som en unnskyldning og du kan føle deg alene, isolert, bekymret, emosjonell, trist.
Dette stadiet kan vare i årevis. 



5.
Du har allerede blitt sykemeldt  eller har sluttet i  jobben din.
 Du tenker på fremtiden og stiller spørsmål angående ytelser fra NAV og hvor lang tid det tar å eventuelt få det til.
Du har hørt  mange historier om at folk blir nektet økonomisk bistand og at  prosessen tar år og allerede nå sliter du  med å få endene til å møtes.
Kanskje er du avhengig av å ha en person som tar vare på deg?
Du tilbringer mye av dagen i sengen selv om du fortsatt utnytter den "ene" gode dagen en gang i blant.
Du er sårbar, veldig sårbar og  du gråter mye.
Du føler deg som en fange i din egen kropp.
På denne tiden har du allerede forklart til vennene dine at det fortsatt føles bra å bli invitert, selv om du ikke alltid kan gå.
Det handler om følelsen av å være inkludert.
Du har funnet ut at de eneste som kan forholde seg til deg, er dem i lignende situasjoner. 



6.
Du er eller går fortsatt å  venter på uførepensjon.
Du klarer ikke å jobbe. Fibromyalgi stjeler for mye av ditt liv.
De fleste  vennene dine er blitt mennesker i samme situasjon, altså som lever med fibromyalgi selv.
Alt du gjør tapper deg for dyrebar energi og enkle daglige oppgaver du tok for gitt i tidligere stadier, som å gå på toalettet, vaske håret, ta deg en dusj, kle på seg, knyte skoene, tar alt du har av krefter.
Du blir irritert av at håret eller klærne som berører huden din, fordi det gjør vondt.
Du har ikke energi eller lignende til å sminke deg før du går ut og sliter med å holde hus og hjem på egenhånd. 
Du har prøvd ut masse medisiner og har opplevd mye bivirkninger og har fremdeles mye smerter.
Du er fremdeles deg og har fremdeles interesser som du liker å gjøre. Det er viktig å huske på.  
Du prøver å holde deg oppdatert på nyheter om fibromyalgi, i håp om at de er nærmere å finne en kur.
De fleste av dine gamle venner ser du ikke så ofte lenger. De er aktiv med sitt og du må hvile mye.
Det er lett å føle seg overveldet på dette stadiet. 
Ting hoper seg opp rundt deg: regninger, vaskerom, oppvask.
Du gjør litt hver dag, du presser deg selv slik at du ikke føler at dagen din var bortkastet i sengen.
Du føler deg skyldig og har ofte dårlig samvittighet over at du ikke  lenger tar din del i huset. Dine barn, ektefelle eller familie gjør mer ting for deg enn noensinne.
De prøver å gjøre alt det beste, men du føler deg fortsatt som en byrde.
Du sliter med hukommelsen,  klarer  ikke huske navn eller datoer og du mister ordene mens du prater.
Du vet mer om fibromyalgi på dette stadiet enn din egen lege og i utgangspunktet ler når du prøver en ny medisinering.
Du har ikke store forhåpningene, samtidig som du håper innerst inne likevel. 


 

 

tusentankeriord heter bloggen jeg fant dette på, anbefaler og ta en titt på den HER!

Oversatt fra  Long live health tips

Jeg er rett og slett drit stygg!

  • 11.06.2017 - 12:31

En rynke der ja, poser under øynene og blå som vanlig. Håret ser helt jævlig ut, og jeg får aldri til de bryna. Jeg har mannehender og neglene mine bare fliser seg opp. Jeg klarer ikke se meg i speilet og være fornøyd med noe, og det er ingen god følelse. Det blir bare verre og verre, og jeg føler meg bare helt jævlig! Jeg valgte og ta mange tattoveringer, bare for og dekke over mesteparten av kroppen min. Synes det ser bedre ut med kunstverk på kroppen, enn og faktisk se min egen kropp. De få gangene jeg skal prøve og pynte meg, går jeg konstant med en dårlig følelse. Det er så mange andre som jeg synes er kjempe pene, Og jeg klarer aldri og ordne meg sånn. Jeg føler meg bare mislykket og stygg. Dette er noe jeg har slitt med siden jeg var ungdom, og da utviklet jeg spiseforstyrrelse. På det verste veide jeg 45kg, og enda følte jeg meg ikke pen nok.

Mange tenker at man roper etter oppmerksomhet når man sier man er stygg, men tro meg, det ligger som regel noe annet bak det.
Jeg begynte og føle det sånn pga min oppvekst, og overgrepet jeg opplevde. Jeg har aldri vært den som har sagt hva jeg føler, og sånn er jeg egentlig enda. Eneste stedet jeg klarer og utrykke dette, er her på bloggen. Bloggen har gitt meg så masse, og jeg setter pris på alle dere som leser bloggen min <3 Er veldig glad for at jeg startet med og blogge, det kan jeg takke Eirik for. Det var han som motiverte meg til og starte, jeg hadde ikke noe tro på det selv. Hvorfor skulle liksom noen gidde og lese det jeg skrev? Det var mine tanker!

Jeg føler meg så skitten og stygg innvendig, og det er nok grunnen til at jeg aldri blir fornøyd. Sånn her skal det jo ikke være, man skal være fornøyd med seg selv. Bare ikke like lett og gjennomføre alt hele tiden, lettere og hjelpe andre enn seg selv. Jeg forteller jo mine barn at de er like vakre utvendig som innvendig, og at de alltid skal være fornøyd med seg selv. Jeg vil jo aldri at de skal gå med den følelsen jeg selv går med, og jeg gjør alt for at de skal like seg selv. Håper jeg en dag kan se meg i speilet og smile, istedenfor og bare snu meg vekk.

Jeg anbefaler sterkt til dere som kjenner dere igjen og få hjelp tidlig, og ikke måtte sitte med alt når dere blir voksne! Er ikke riktig at man vil forandre så mye på seg selv hele tiden.



<3

 

#selvtillit #skam #familie #oppvekst #foreldre 

Jeg føler meg skitten hver dag!

  • 09.06.2017 - 18:44



 

Jeg våkner opp med en følelse av skam hver eneste morgen, og jeg føler meg skitten.. Det er vondt, og det føles ikke noe godt. Bare det og skal være i godt humør hver dag, holde seg til det positive i livet. Det er ingen enkel oppgave! Det siste jeg opplever før jeg våkner nesten hver natt er å bli grovt misbrukt. Enda forventes det at jeg skal smile og være glad. Tenk positivt og tenk på alt godt du har i livet ditt, hører jeg. Å ja, jeg prøver på det, jeg prøver virkelig. Som regel klistrer jeg på meg et smil og later som ingenting, jeg sier heller ikke noe. Vil ikke være den som syter hele tiden, eller den som bare er negativ. På innsiden revner jeg mer og mer, og jeg føler på en tristhet som er helt jævlig. For barna og Eirik sin del holder jeg meg oppe, og later som alt er greit mesteparten av tiden. Ikke alltid like lett, noen dager er selvfølgelig verre enn andre. Jeg skal ikke la dette ta over livet mitt, han ødela meg en gang og skal faen ikke klare det igjen.

Jeg mistet alt som heter selvtillit, og noe form for positivitet for meg selv. Hvordan skal man bygge det opp igjen? Jeg dømmer meg selv så hardt hele tiden, blir ikke fornøyd med meg selv eller det jeg gjør.  Det er så slitsomt og hele tiden være kritisk til seg selv og alt rundt. Vil jo ikke at det skal være sånn, men vet heller ikke hva jeg skal gjøre får og få det vekk. Angsten min stiger mer og mer for hver dag som går, bare det og gå ut døra krever ekstremt mye av meg. Jeg skal være sjefen, ikke angsten, sier jeg til meg selv. Noen ganger funker det og noen ganger ikke, men sånn er det vel med det meste tror jeg.
Min tanke er at jeg må utfordre meg selv, og bare fortsette med det. Vil jo ikke bli sittende inne i denne leiligheten for alltid. Jeg jobber med det og mer får jeg ikke gjort.

Marerittene mine ødelgger så utrolig mye, det går utover helsen min også. Jeg ligger og spenner meg hele natten og er på vakt hele dagen, så ikke rart jeg har så store smerter. I tillegg kjenner jeg på fysiske smerter som jeg har opplevd før når marerittene oppstår. Det blir en ond sirkel av mareritt, angst og smerter i kroppen. Ikke rart folk går og ruser seg når man opplever sånt, bare det og døyve den vonde følelsen for bare en liten stund. Jeg vet med sikkerhet at bak mange rusmisbrukere ligger det en vond fortid, derfor har det blitt en hjertesak for min del. Nøkkelen er og finne noe annet som kan døyve den smerten enn rus, og det håper jeg at man kan finne. Jeg skal gjøre alt for og hjelpe andre som har opplevd det jeg har, unner ingen og gjenoppleve de vonde tingene, gang på gang! Vi som har opplevd det vonde, burde ikke være de som sitter igjen med all dritten!
Hilsen et løvetannbarn som er her hvis dere trenger det <3

Hvis noen har noe tips til meg angående å få det bedre, tar jeg de i mot med stor glede?



Kompleks PTSD er ingen spøk, det er et helvette og leve med!

 

#angst #ptsd #overgrep #mareritt #psykiskhelse #rus

Dette var stort for meg!

  • 19.05.2017 - 17:53

The strongest people are not those who show strength in front of us,

but those who win battles we know nothing about.

Endelig har jeg fått tatt den tattoveringen, som symboliserer hva jeg har opplevd! Jeg er et løvetannbarn, og nå har jeg det også på kroppen. Tattoveringer for meg betyr masse, jeg har mange og er stolt av de. Hver og en betyr noe, og viser reisen min gjennom livet. Dette er en tattovering jeg har ventet på, og nå er det endelig gjort. Jeg har kjempet meg gjennom masse drit, men jeg står oppreist fortsatt. Jeg har ingen planer om å gi meg enda!
jeg skal gi mine barn det livet de fortjener <3

Jeg har kjempet meg igjenom en trøblete barndom, med alt for masse ansvar. Et overgrep jeg ikke unner min verste fiende, noe som jeg ikke skjønner jeg overlevde. Et rushelvette, som jeg trodde var min eneste mulighet da. Mistet mange som har betydd verden for meg, som da har gitt meg et stort tilknyttningsproblem.

Jeg står oppreist og gir meg ikke, jeg fighter som aldri før. Jeg er en mamma som alltid vil kjempe for barna sine, og gi de det de trenger i livet. Det går ann og reise seg igjen, det bare tar tid. Små skritt og en dag av gangen, det gjør mye. Dette er ikke noe jeg kan rushe, og det tok tid før jeg skjønte det.

Drømmen nå er og kunne dra rundt på skoler og dele mine opplevelser, kanskje nå frem til noen av de som sliter. Være en av de som gjør en forskjell, bruke mine negative opplevelser til noe positivt! Så hvis noen vet om noe sånt, så gi meg gjerne beskjed <3 Å hjelpe andre er noe av det flotteste som finnes, savnet det da jeg vokste opp!

Hver der for de som trenger det, og ikke minst, vær der for deg selv. For å kunne hjelpe andre, må man først hjelpe seg selv <3

Ha en flott kveld alle fine <3



Teksten dere ser her, er den som er i starten av innlegget mitt <3



Veldig fornøyd som alltid, takk fine Laila! <3
Kommer et innlegg i løpet av helgen om studioet til Laila :)



Heldigvis får jeg ikke vondt når jeg tar tattoo, ligger og tar det med ro.
For meg er det en terapitime, jeg glemmer alt for en liten stund. Laila er veldig flink, og hun er helt rolig. En dyktig tattovør som jeg virkelig anbefaler, og spesielt hvis det er din første gang.


Layce tattoo finner du HER!

#tattoo #mamma #rus #løvetannbarn #oppvekst #barndom #foreldre #barn #terapi

Jeg er et løvetannbarn, og jeg er stolt av det!

  • 18.05.2017 - 17:28

Hei alle fine <3

Dagene går litt i et her om dagen, og formen er ikke helt på topp. Det er mye som skjer i livet mitt om dagen, men prøver og ta en dag av gangen.
Jeg har en advokat som har satt i gang litt av en prosess, og det setter i gang en del i hodet mitt. Håper det vil være verdt det til slutt, og å få en slags avslutning på alt.. Har også satt igang en sak mot staten, så som dere skjønner er det mye som skjer bare der. Har ikke vært så flink på bloggen om dagen, men vil nok endre seg når vi er ferdig flyttet til Oslo. Det er pakking, vasking, hunder og barn det går i om dagen, da den lille energien min må gå til det. Jeg har blitt veldig glad i å blogge, så prøver og få tid til det også. Bare ikke alltid like lett hver dag. Har også kjent veldig på angsten min om dagen, med engang jeg går ut av døren. Det er veldig vondt, vil jo gjerne ut og treffe folk osv. Er ikke noe annet og gjøre, enn og fortsette og jobbe med det <3

Som kanskje noen av dere har fått med dere, så er tattoo, terapi for min del. I morgen skal jeg endelig få tattovert meg igjen, å jeg gleder meg masse <3 Skal selvfølgelig ta den på Layce på Gol, venninnen min som driver det. Jeg skal tattovere en løvetann, og jeg skal vise den stolt frem! Jeg er et løvetannbarn og jeg er stolt av det, så da må det bli en løvetann tattoo <3 Gleder meg til og vise dere den, og ha en terapi time med min kjære Laila igjen <3

Jeg kjenner jeg begynner og grue meg til det intervjuet på lørdag også, har en del angst der kjenner jeg. Jeg er jo kjempe rørt over at de vil høre min historie, men også veldig nervøs for og dele. Formålet mitt med bloggen er jo og hjelpe andre, og nå får jeg mulighet til og nå ut til mange.
Heldigvis skal Eirik være med meg, er så glad jeg har han ved min side <3



 

#løvetannbarn #barn #mamma #foreldre #familie #barnevern #advokat #bloggno

Gjenopplever overgrepet mitt hver jævla natt!

  • 11.05.2017 - 13:22

Jeg våkner av svette hver eneste natt, og som regel gråter jeg.. Det er så jævlig urettferdig at det er sånn!


Man opplever noe vondt, også skal det hjemsøke deg i lang tid etterpå. Føler jeg blir straffet for noe som ikke var min skyld, natt etter natt. Jeg er så sliten og lei av og oppleve det vonde igjen hele tiden, og jeg har null kontroll på det.
Jeg må se ansiktet til han som skadet meg hver natt og bare det gjør meg kvalm. Jeg blir bokstavelig talt voldtatt på nytt hver natt, og det har vært sånn i snart tre år. Hvordan skal man klare og stå opp med et smil da? Og marerittene blir bare verre og verre, nye episoder dukker opp!
Jeg får ikke gjort noe med det. Dette er ikke lett når man ikke styrer det på noe måte selv.

Er ikke rart jeg begynte å ruse meg i en alder av 12-13 år, når man gikk igjenom det helvette jeg gjorde. Ville bare glemme det for et lite øyeblikk! Tenke på noe annet, og ikke minst føle noe annet enn skyld og skam! Veldig takknemlig for at jeg kom meg ut av rusen! Hjelper ikke å skyve det vekk. Det vil innhente deg til slutt uansett, og da er det best og være klar i hodet.

Jeg har levd med kompleks PTSD i 3 år nå, og det er helt jævlig! Man tror man er ferdig med det som har skjedd, men neida, det dukker opp igjen gjentatte ganger i lang tid.
Jeg straffes for noe noen andre har påført meg i barndommen. Jeg sitter igjen med helvette, ikke de!  Et døgn med tortur, og jeg skal ha det sånn nå også:( En vanskelig barndom og jeg skal få igjen for det i voksen alder også :( Jævla urettferdig synes jeg, og jeg føler hat!
Den gangen jeg klarer og åpne meg om det døgnet ,og helvette jeg gikk igjenom. Så skal jeg krysse fingra for at det vil hjelpe meg, til og skrive en ny slutt på marerittene mine.
Psykologen min har sagt at det har hjulpet for noen, men det er når de er klare for å prate om traumene sine. Jeg er ikke klar for det, får liksom ikke til og si noe spesifikt om det. Så da er jeg nok ikke klar heller, tenker jeg. Men blir det nok en dag!

Jeg klarer ikke helt forstå at det er så virkelig heller, for jeg kjenner det i hele kroppen. Det gjør fysisk vondt når jeg har mareritt, jeg tror jeg er der det skjedde. Tar litt tid før jeg forstår at jeg er hjemme i min seng og at jeg er voksen, ikke så lett og skjønne synes jeg. Så har full forståelse for de som ikke klarer og skjønne hvordan ptsd fungerer.

Jeg lever rett og slett i mitt personlige helvette, og da overdriver jeg ikke!



 

Jeg er veldig glad jeg har så flotte barn som gir meg en grunn til og fortsette og kjempe <3 Eirik og de nydelige 4 beinte mine også selvfølgelig <3
Jeg prøver og holde motet opp og fighte denne dritten, men ikke så lett alltid. Jeg prøver så godt jeg kan, må bare lære meg å tenke at det er bra nok <3 Håper jeg klarer å få litt på avstand da vi flytter nå.. Klare og glede meg mer over ting <3 Er en grunn til at jeg beskytter mine barn så mye som jeg gjør, vil ikke at de skal oppleve sånne vonde ting! Barna mine er mitt alt <3

Vil bare ikke være så mye trist, vil ha tilbake gleden inni meg <3

#mamma #overgrep #livet #psykiskhelse #smerte #foreldre #helse #håp

Del 2 av min bestevenn!

  • 07.05.2017 - 12:48

Jeg dro for å hente barna i barnehagen, men eneste jeg tenkte på var Alex. Jeg tenkte for meg selv, du må bare legge dette til sides bare i noen timer nå. Trym Marius måtte jo feires, han hadde jo bursdag. Jeg husker at dette var så vanskelig da tårene sprengte på hele tiden, men han fikk en grei feiring etter omstendighetene <3 Dere kan lese del 1 HER

Barna var i seng, og jeg klarte ikke og roe meg ned. Hva faen skjedde den natta? Og de spørsmålene sitter jeg igjen med i dag også. Jeg har en liten aning, men ikke noe er sikkert. Vi hadde en minnestund for Alex på badeplassen på Gol og den var så fin <3 Alle hans nærmeste kom og hedret flotte Alex. Han var en ordentlig god gutt. Han hadde sine feil han også, som alle andre.
For meg var han bare verdens bestevenn som alltid var der, og jeg var alltid der for han.
Jeg har tenkt mange ganger om jeg kunne ha gjort noe for å forhindre at dette skjedde! Men hva skulle det ha vært? Jeg var jo ikke til stede og jeg hadde ingen anelse, jeg skulle bare ønske jeg visste!

Dagen jeg fikk vite hvem som hadde gjort dette mot Alex sitter svidd oppe i hodet mitt. Dette var hans venner. Disse to måtte jeg se til vanlig og jeg visste godt hvem de var. Dette var helt jævelig, de skulle få gå rundt som ikke noe hadde skjedd, og Alex var død! Hvor er rettferdigheten i dette?
Jeg kommer ikke til å skrive navn på disse to, selv om jeg hater de for det de har gjort! Så vil jeg ikke synke på dems nivå. Men og se drapsmennene på min bestevenn så mange ganger er ikke lett! Helt greit at det er flere sider av en sak, men drap er drap uansett! Om jeg noen gang for vite sannheten om den natten, det vet jeg ikke. :( Tror det er en nødvendighet for meg, for å klare og gi mer slipp på dette.
Dette er like vondt for meg enda, uansett hvor lang tid det går så klarer jeg ikke gi slipp på Alex. Jeg føler virkelig med alle dere som mistet Alex, og spesielt mammaen til datteren dems <3

Karma er et viktig ord i denne episoden, tenker jeg. Når man gjør noe vondt mot andre mennesker vil det innhente deg en dag uansett, og det er
generelt! Tror ikke man har det godt med seg selv etter noe sånt har skjedd. De sitter nok igjen med en del tanker de som gjorde dette mot Alex!
Jeg kommer aldri til å tilgi det som har skjedd noen gang, og hatet kommer heller ikke til og bli noe mindre!
De tok ifra meg min Alex, og det kommer jeg alltid til og huske!

Jeg sitter heldigvis igjen med masse fine minner! Vi fant på så utrolig masse sprell :) Han lagde alltid liv og røre den gutten der, satt ikke mye i ro hvertfall. Og han var en stor flørt, damenes Don Johan. Alex var en gledespreder, og veldig omsorgsfull <3 Vi hadde mange fine år sammen, med litt pauser da han var veldig utpå. Han hadde alltid respekt for at jeg hadde barn, så holdt seg unna når han var ruset. Ikke så mange som klarer og tenke klart når de ruser seg, men Alex respekterte alltid dette. Vi hadde en regel og det var å holde avstand hvis han var utpå, men var det krise så måtte han bare ringe uansett <3
Jeg savner det store gliset han, og den spøkete måten han alltid hadde. Og de gode samtalene vi hadde om alt og ingenting, og når jeg virkelig trengte og prate så ringte jeg Alex. Han fortalte aldri noe videre, og jeg kunne stole 100% på han. Det var Alex og Mats, gutta mine <3 Og de var som knoll og tott, og da mener jeg virkelig som knoll og tott hehe.

Jeg velger og avslutte dette innlegget med en sang fra Alex sin begravelse <3
Du vil alltid bli husket for den glad gutten du var, og savnet <3


#savn #foreldre

Min bestevenn ble drept på bursdagen til min sønn!

  • 06.05.2017 - 10:06

Trym Marius ble to år i dag, tenkte herregud hvor blir tiden av! Jeg pleier alltid å ordne god bursdagsfrokost til barna. Som regel pølse og kake. :)
Jeg serverte dette til TM, og vi koste oss masse før jeg skulle levere han i barnehagen.
På denne tiden bodde vi på Liodden på Nesbyen, et ganske landelig sted uten noe butikker. Jeg satte barna i bilen, og denne morgenen var mamma med meg også.

Da vi hadde kjørt litt bortover veien, så måtte vi plutselig kjøre en annen vei. Veien vi pleide å kjøre var stengt, og det sto politi osv der.
Jeg kjente det gikk kaldt nedover hele meg, jeg sa det rett ut i bilen. Noe var veldig galt og det første som dukket opp i hodet mitt. Hvor er Alex og har han det bra..? Jeg følte det med èn gang at det hadde skjedd han noe, så begynte og ringe han. jeg fikk ikke tak i han, så jeg prøvde å ringe mammaen til datteren hans som jeg kjente. Hun tok heller ikke telefonen! Jeg bare visste at det hadde skjedd han noe!
Det var en så jævlig dårlig følelse og ha, og det gjorde fysisk vondt i kroppen. Jeg leverte barna og dro til Gol, jeg dro innom Layce Tattoo.
Det er studio til venninnen min. jeg fortalte om magefølelsen min og det som var på veien. Alle prøvde å roe meg ned og sa at det gikk bra, men jeg visste at det ikke gikk bra.

Så kom det på Facebook at det hadde vært et drap på Liodden, rett ved der jeg bodde. Jeg vet ikke hvordan, men jeg bare visste at det var min bestevenn, han var den beste vennen jeg hadde.

Alex var i et veldig belastet miljø og hadde store rusproblemer, men han var verdens beste. Endelig ringte mammaen til datteren hans opp igjen, og jeg forstå fort at jeg hadde rett i min magefølelse. :( Hun hadde akkurat hatt presten på døra. Alexander hadde blitt drept!
Hele verden min raste, jeg var helt tom..Min bestevenn gjennom så mange år var død, hvordan skulle jeg klare dette alene? :( Jeg gråt og klarte ikke stoppe, jeg skjønte ingenting. Hvorfor hadde dette skjedd? Så kom sinnet! Hvem faen hadde drept min Alex!?
Jeg kjente det kokte, samtidig som jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg klarte nesten ikke stå på beina, og jeg skalv så sinnsykt masse. Å jeg skulle hjem og feire bursdagen til min nydelige sønn. Hvordan skulle jeg klare det nå? Alt var bare fullstendig kaos i hodet mitt, og jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle klare å rydde opp i det.

Trym Marius måtte jo feires på et vis , men han var heldigvis bare to år. Så jeg hadde et håp at han ikke skulle merke så mye, men der tok jeg feil.
Er det noen som merket noe så var det han, og sånn er det fortsatt. Han er en spesiell og flott gutt den sønnen min <3
Men vi gjorde det beste ut av det, men husker den dagen som det var i går . Det er ekstra vondt på den dagen, så veldig blandete følelser.
Trym Marius har bursdag og Alex ble tatt vekk fra meg. Han har etterlatt seg en utrolig nydelig datter, men hun har heldigvis en fantastisk mamma som gjør alt for hun <3 Dette var veldig krevende for meg å skrive og ikke minst vondt.


23. Mai er en utrolig vond dag, samtidig som den er fantastisk fordi jeg fikk en nydelig sønn. Denne dagen vil alltid være spesiell, samtidig som det er sårt. Savnet er like stort og Alex betyr så utrolig mye for meg <3

Jeg skal skrive mer om dette, bare orker ikke mer i dag. Fortsettelsen kommer i morgen.


Alex i kjent stil <3
 

#bestevenn  #mamma #foreldre

Løvetannbarn

  • 02.05.2017 - 14:45

Hadde aldri i livet sett for meg at innlegget mitt skulle bli lest av så mange! Jeg setter så stor pris på dere <3
Synes det er litt skummelt også når så mange har lest om mine opplevelser. Men er jo dette jeg ville, nå ut til folk og hjelpe <3 Få folk til og få opp øynene, til og se alt det som ikke er belyst over alt. Det er så mange triste skjebner rundt omkring, og jeg gjør det jeg kan for å hjelpe.

Jeg vet godt hvordan det er og sitte som voksen men fortsatt leve på et vis, i barndommen. Det er vondt og jævlig tøft!
Vant til og være den tøffe, men er nå den sårbare. Jeg beundrer alle de som har kommet seg i gjennom alt det vonde <3 Jeg tenker ofte at jeg har blitt så sårbar og svak, men det er jo egentlig ikke sånn. Jeg er her enda og jeg kjemper hver dag, for og få det bedre. For å legge dette kapitle bak meg, fortsette som den voksne mammaen Marita!
Jeg kunne aldri ha hatt fest hjemme, eller dratt fra barna mine alene hjemme. For meg er dette helt utenkelig, tror det er derfor jeg ikke klarer å forstå. Det er jo egentlig bra at jeg ikke klarer å forstå, for dette var ikke riktig. Dette har jeg heldigvis klart og snu på, så mine barn vokser opp på en helt annen måte en jeg gjorde.
Barnevernet sviktet mange, ikke bare meg, men jeg føler en bitterhet uansett om jeg vet det er flere. Jeg får så vondt av alle de barna som ikke har blitt hørt, og alt de sitter igjen med i dag! Det verste av alt så er det ikke min mor jeg klandrer mest opp i dette, det er barnevernet. De visste vi trengte hjelp, de så at min mor sleit og ikke var helt frisk. Men de ga for mange sjanser og gikk frem på helt feil måte.
Det er så masse som kunne vært anderledes for så mange, hvis de hadde gjort jobben sin riktig. Men jeg skal klare dette og jeg skal ikke gi meg, jeg skal fortsette og skape et trygt liv for mine barn.
I dag har jeg ikke kontakt med min mor, men hun er en fantastisk bestemor for barnebarna sine og det setter jeg pris på <3

Vi har fått en del hjelp av barnevernet i nåtid fordi jeg har to barn som trenger litt ekstra, denne hjelpen ba jeg om selv.
Vi har hatt noe som heter Marte Meo, og jeg har vært kjempe fornøyd. Dere finner link til hva det er HER.
Den damen som har hjulpet oss med dette er helt unik, det skulle virkelig vært flere som henne <3 Hun har gjort så masse for denne familien, og vi har lært masse av og bruke Marte Meo. Det er noe alle foreldre burde fått tilbud om, og jeg skulle ønske dette var når jeg vokste opp også. Så barnevernet kan gjøre noe bra også, men man må møte på de rette. Er alltid de vonde tingene som blir opplyst, og tror da at grensen for å spørre om hjelp blir større.
Dette er synd, for noen ganger trenger man hjelp og kan ikke klare alt selv hele tiden. De fleste forbinder barnevernet med at de mister barna sine, så skjønner godt at man ikke tør og spørre om hjelp da. Barna er jo det kjæreste man har! Jeg har vertfall fått masse hjelp og vært fornøyd med hun vi har hatt. Men vi har jo bare hatt Marte Meo. Våres hverdag ble helt forandret etter vi startet med dette, vi så barna og oss selv på en helt ny måte.
Men satt langt inne og spørre om hjelp av noen som ikke hjalp meg når jeg var liten, men glad jeg gjorde det nå.
 

Jeg er et Løvetannbarn og jeg skal fortsette og kjempe videre <3

#løvetannbarn #barn #familie #mamma #foreldre #barnevern

 

Barnevernet sviktet meg på det groveste!

  • 30.04.2017 - 18:16

-- Hvor var dere når jeg trengte dere? hvorfor tok dere ikke tak?

Vi var ofte alene og jeg hadde en del ansvar, jeg var som en liten voksen!
Det kom inn mange bekymringer, fra naboer, skoler og avlastningshjemmet våres. Men neida, det skulle drøyes så lenge som mulig! Så lenge at jeg tok skade av det i voksen alder. Når jeg sitter og leser mine barnevernspapirer så blir jeg så jævlig forbanna! Det er feil på feil og det er så urettferdig..
De var på hjemmebesøk og skjønte at ting ikke stemte, men gjorde ikke noe. Fikk beskjed om at vi var alene i to dager, men å gjøre noe da, det gikk ikke. Hvorfor sviktet barnevernet så mye før? Jeg tok kontroll på barneskolen fordi det var det jeg var vant til hjemme, så de andre barna trakk seg unna meg. Hvorfor lyste ikke varsellampene da? Jeg var et krevende barn på skolen med stor fantasi står det, men hvorfor det tro? Kanskje fordi ting ikke var bra hjemme og jeg alltid måtte være voksen. Det var lettere å flykte inn i en fantasi verden, enn og forholde meg til sånn det faktisk var til tider.

Jeg har lest de papirene mange ganger, men klarer fortsatt ikke forstå hvorfor det var sånn. Er ikke sikkert jeg skal forstå det heller, eneste jeg vet at sånn skulle det ikke vært.
Vi var små barn, vi skulle ha følt trygghet hele tiden og blitt tatt vare på. Jeg skulle ikke være den som ga trygghet og passet på, jeg skulle ha blitt passet på. Når jeg var 12-13 år begynte jeg og ruse meg for å slippe unna alle vonde tankene.
Jeg opplevde et overgrep når jeg var 12-13 år, så det var lettere å flykte inn i rusen. Det var 3 tøffe år som jeg angrer masse på, men akkurat da var det en nødvendighet. Jeg var et barn som ikke skulle ha opplevd det jeg opplevde, og når man ikke har noen voksen personer rundt seg så gikk det sånn!
Jeg hadde trengt den ene personen jeg kunne ha støttet meg på, og som hadde sagt nei, Marita! Den ene personen som kunne holdt rundt meg, og sagt, det ordner seg jenta mi. Men jeg hadde ikke den ene personen, jeg var alltid den ene personen for andre.
Jeg unner virkelig alle andre og bare ha den ene personen i livet sitt, den tryggheten. De siste papirene fra Valdres sto det at de skulle ta oss vekk, og det skjedde ikke. For vi flyttet og saken ble sendt til Flå kommune, og der ga de vår omsorgsperson en sjanse til. Hun fikk så masse sjanser, og flyttet bare fra kommune til kommune. Hadde vi blitt tatt ifra hjemmet våres, hadde vi kanskje hatt bedre muligheter i voksenlivet. Fordi min barndom var som den var, sitter jeg nå i voksen alder og har det helt jævlig med meg selv. Jeg sliter med masse fra min barndom, og ikke minst traumer.
Jeg blir så sliten av alt tankekaoset hele tiden, da jeg sitter igjen med så masse spørsmål.

Jeg vet at mine barn skal få være barn så lenge de trenger det, og jeg hadde aldri latt de være alene. Jeg elsker barna mine langt inn i hjerterota mi, og det viser jeg de hver eneste dag. Jeg er ikke super mamma, men jeg er en mamma som har masse kjærlighet og gi.
Eneste jeg vet er at jeg gjør stikk motsatt av alt jeg opplevde som barn. Jeg tok et valg for noen måneder siden og kutte kontakten med mammaen min, og sånn må det være nå kjenner jeg! Jeg trenger og ta vare på mine egne nå, og jobbe med meg selv <3
Jeg har bestemt meg for å gå videre med saken mot barnevernet som sviktet meg på det groveste , for sånn skal det ikke være!
Vil heller ikke at andre skal oppleve det og ikke bli hørt.

Jeg ser så frem til å flytte vekk i fra hallingdal, jeg har så mange vonde minner herfra. Det er ikke så lett å prøve og komme seg videre i livet når alt henger rundt meg. Jeg trenger en ny start med mine barn, så jeg slipper og leve i min barndom. Jeg trenger å få barndommen min litt på avstand, bare være voksen Marita! Vi ser alle frem mot og starte på nytt, det vil ikke si at problemene blir borte.
Men de kan bli enkelere og jobbe med, når man får de tinga som trigger mest på avstand.

-- Jeg er 32 år og jeg er en mamma, jeg er ikke barnet Marita. Dette må jeg si til meg selv ofte. Jeg har fortsatt troen på at det vil bli bedre, vi er godt på vei tenker jeg <3



Noen år siden det bildet ble tatt ja <3

#livet #barnevern #barn #mamma #oppvekst #barndom #sviktet #kjempe #familie #foreldre

Har bare lyst til å grave meg ned...

  • 23.04.2017 - 14:36

Jeg er så sinnsykt dårlig humør, egentlig bare lyst og knuse noe! Lenge siden jeg har hatt så masse sinne inni meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det vekk:( Tror mye av det er på grunn av alt kaoset oppe i hodet mitt!
Alle de jævla smertene jeg går med konstant, kjennes ut som kroppen min revner. Det gjør vondt fra topp til tå, og ikke noe tar det vekk. Smertene er der 24 timer i døgnet, det tar på humøret og livsgnisten. Jeg er 32 år og det føles ut som jeg er 90 år,  og det skal jo ikke være sånn? Det er som en konstant tannpine som strømmer gjennom kroppen, og det blir bare verre. Jeg var en jente full av liv og godt humør, og elsket alt som ga meg adrenalin. Nå har jeg blitt en grinete dame som sitter hjemme hele tiden, og får ikke gjort noe av det jeg skulle ha gjort.

Hvor har det blitt av den Marita alle kjenner?
Vet vertfall at jeg savner henne, veldig masse også <3 Jeg tenker veldig masse før jeg sovner, og som regel på hva jeg skal prøve og få gjort neste dag.
Sånn blir det selvfølgelig aldri da kroppen sier stopp, og da synker den lille selvtilitten min enda mer ned. Det blir en ond sirkel som aldri stopper, men må jo kunne gå ann og få stoppet det på et vis? Jeg har vel kanskje vært veldig kravstor når det kommer til meg selv, da jeg aldri blir fornøyd med den jobben jeg gjør. Stiller rett og slett for høye krav til meg selv, med tanke på formen min.
Er ikke så lett når jeg klarte så masse før, og jeg ga meg aldri før det var gjort. Sånn er det ikke lenger, er ikke hodet det står på da, men den kroppen som ikke funker. Gjør jeg en brå beveglse eller noe, så går ryggen i lås og jeg er lenket til senga. Alt har blitt så begrenset på hva jeg klarer og prestere i hverdagen, og det gjør meg deprimert og sint! Er ikke så lett og tenke på det gode man har i livet når dette tar så over, men jeg prøver selvfølgelig så godt jeg kan. Jeg vil bare være frisk og i godt humør, kose meg med barna mine og leke med de. Bare det å klare og vaske huset mitt alene, slenge meg på sofaen og være fornøyd med meg selv. Kan ikke huske sist jeg var ordentlig fornøyd med meg selv, og bare det gjør meg trist :( Kroppen blir heller ikke noe bedre av alt det tankekjøret av alt som ikke er på plass enda. Vi skal flytte til Oslo om under to måneder, og vi har ikke noe leilighet i orden enda. Og alle de jævla marerittene som ødelegger alt som heter nattesøvn, og angsten som bygger seg mer og mer opp for å gå over dørstokken her hjemme. Bare og ta en tur på butikken har blitt så innmari tøft! Hvordan kan alt bli så ødelagt og forandret på bare 3 år!? Jeg har null kontroll over det som skjer og det skremmer meg mest av alt. Jeg er så avhengig av å ha kontroll på alt, og har alltid hatt det. Forstår godt at det ikke er alle som klarer og forstå dette, for jeg klarer ikke forstå det selv engang.Fortiden har ødelagt så masse av min fremtid, og det er så utrolig urettferdig. Jeg skal jobbe så sinnsykt mye for og ta tilbake livet mitt, uansett hvor lang tid det tar. For orker ikke ha det sånn som jeg har det nå med meg selv.

Håper snart det gode jeg har i livet kan ta over for det vonde, det må jo snart gå rette veien. Heldigvis har jeg de tre flotte barna mine som gir meg så masse kjærlighet og en følelse av at jeg trengs. To fantastiske hunder som gir meg masse glede når barna ikke er til stede. En fantastisk samboer som gir meg masse kjærlighet og trygghet, er så glad jeg har han i livet mitt <3 Hadde ikke klart meg uten noen av dem <3 Og selvfølgelig vennene mine som har vært der uansett, man merker godt hvem som er ekte.  Også er det jo bloggen, den har gitt meg mer en jeg noen gang hadde trodd. Det er selvfølgelig veldig masse jobb med den, men det er verdt det. Jeg har ikke tenkt og gi meg med og fighte, jeg er en fighter og vil alltid være det! De som kjenner meg vet godt at jeg ikke gir opp, men sier ikke at det er lett! Dette er noe av det vanskligste jeg har vært borte i, kjempe i mot sin egen fortid og skape en ny fremtid. Måtte bare få ut noen tanker nå kjente jeg, beklager for alt det negative!

Gi aldri opp, kjemp for det det er verdt!



 

#life #angst #ptsd #psykiskhelse #sliten #mamma #foreldre #helse #familie

Jeg var 9 år da broren min døde brått!

  • 13.04.2017 - 16:06

Jeg var ute og leika med Tom Andre mener jeg å huske, da mamma ba oss komme inn for hun måtte prate med oss.
Marius har hatt en ulykke og det gikk ikke så bra og jeg knakk helt sammen! Dette var helt jævlig , jeg hadde mistet storebroren min. Mamma sa til oss at han hadde kjørt ut på moped, og dette var beskjeden vi fikk. Jeg var bare 9 år!
jeg klarte ikke helt og forstå at jeg aldri kom til og se han igjen. Dette var Palmesøndag, så derfor er påsken et helvette for meg!

Marius var god som gull og ikke noe vondt i han. Han var omsorgsfull og tenkte alltid på andre før seg selv. Vi fant ofte på faenskap!
Hehe, en gang fikk vi tent på utedoen ved jernbanen. Men det gikk heldigvis bra, og vi hadde et hus borti veien vi pleide og være. Der hoppet vi alltid på madrassene som lå på gulvet, og lekte mørke blindebukk. Var en kiosk i nærheten som vi kjøpte sure padder. Marius skulle alltid ha det i bytte for å kile meg på ryggen. Jeg har mange gode minner heldigvis, og de har jeg alltid med meg <3 Barna mine får aldri møtt onkelen sin, og det er så jævlig vondt. Trym Marius er jo oppkalt etter broren min <3 Og jeg ser faktisk likhetstrekk mellom de, flotte begge to. Livet er så sinnsykt urettferdig. De gode går først. Er så mye jeg ville ha sagt og vist han, men kan jo hende han følger med på oss. Savner han så utrolig masse, og det gjør like vondt fortsatt!

Sannheten var noe helt annet jeg fikk beskjed om, og det var da det gikk ille med meg.

Knut Olav og jeg var veldig ofte sammen, så bare noen dager etter jeg fikk vite om Marius, møtte jeg han. Knut Olav begynte å prate om dette med en gang, og hvor forferdelig det var.
For dere som ikke leser bloggen min fast, så er Knut Olav søskenbarnet mitt (men som en bror).  Han er også desverre borte.. Har innlegg om det som skjedde med han, det kan leses her. Så bryter det ut: -- Kan ikke skjønne hvordan dette hadde skjedd. Hvordan han hadde klart å henge seg i belter!?
Jeg forsto ikke en dritt der jeg sto! -- Hadde ikke han hatt en moped ulykke? Hvorfor hadde mamma sagt det til meg da?
Tankene mine fløyt rundt og de samlet seg ikke på noe måte. Jeg var jo som sagt bare 9 år. Marius var jo bare 15 år, han var jo et barn han også. Dette skulle ikke skje, og jeg klarte ikke og forstå hvorfor det skjedde heller.
Verden min raknet, alt var bare et stort kaos.

Jeg hadde sett brødrene løvehjertet en god stund før dette skjedde, og det skulle vise seg at ikke var så lurt.
Vi fikk jo heller ikke komme i begravelsen til min egen bror. Jeg klarte heller ikke forstå hvorfor vi ikke fikk komme. Men barnevernet kjørte oss på grava til Marius etter begravelsen var over. Det var da jeg klarte å forstå at han faktisk var død, han kom aldri tilbake!
Jeg var på skolen igjen etter dette skjedde, og jeg var like ødelagt, hvis ikke mer! Jeg tenkte at hvis jeg døde også, så fikk jeg se Marius igjen!
Det var jo sånn på brødrene løvehjerte. Jeg gikk og tenkte på det en liten stund, men kom frem til at det sikkert var sånn.
Det endte med at jeg prøvde å henge meg på skolen, heldigvis så ble jeg funnet før det gikk for galt. Ganske skummelt hvordan tankegang man kan ha etter noe sånt skjer, og hvor påvirket man blir av en film når man er et barn.

Jeg har mistet så utrolig mange i mitt liv, så ikke så rart jeg er så ødelagt som jeg er.
Bare 1 år etter dette skjedde så døde søsteren min, og hun var bare 17 år. Jeg har mistet mange nære, og det har gjort så jeg sliter med og slippe folk innpå meg. Blir vel sånn når man er vant til at de blir borte, og sånn burde det ikke være!
Sett pris på de dere har i livet, og vis det. Man vet aldri hvor lenge man har de, det har jeg virkelig lært på den harde måten.

 



 

Skyldfølelsen ødelegger meg!

  • 07.04.2017 - 11:03

Har en del å ordne her før vi skal på påskeferie! Huset skal vaskes og ryddes, og vi skal pakke. Jeg må ha orden rundt meg, orker ikke komme hjem til kaos. Påsken er som sagt et helvette for min del, som jeg har nevnt i tildigere innlegg. Så blir godt og komme seg bort denne påsken!
Vi skal til Oslo og passe katten og leiligheten til svigerforeldrene mine. :) Og vi krysser fingrene for at vi får sett på et par leiligheter der nede! Har allerede èn visning vi skal på! Tiden går jo så fort nå frem til vi flytter, og jeg gleder meg :) Så påsken skal vi bruke på og bli bedre kjent i Oslo og kose oss med barna. Prøve og finne på litt koselige ting! Blir vertfall lekeland en dag da barna digger det. Også må vi jo teste ut hundene litt i byen, det kan jo bli interessant ;) De må jo venne seg til t-bane og trikk osv, så vi har litt og styre med denne påsken. Så håper det vil lette litt på tankekaoset mitt, skal gjøre alt for og holde meg opptatt!

Er jo et par dager siden nå så var det dagen Knut Olav døde og sånne dager setter alltid i gang mer følelser. :( Også er det Palmesøndag da broren min døde, så er veldig vanskelig for meg nå om dagen. Det gjør at jeg blir mer amper og sliten, dette har lett for å gå utover Eirik desverre. Men jeg mener ikke noe vondt med det, men hodet tar overhånd! Tap kan virkelig ødelegge deg! Man sitter igjen med så masse vondt inne i seg. Sorgen blir man aldri kvitt tror jeg, men den kan dempes med årene. Men i mitt tilfelle er det like jævlig, men har nok masse med min skyldfølelse og gjøre. April og Mai er mine værste måneder i året! Da mistet jeg tre stykker som sto meg så sinnsykt nærme! Er ikke så  lett og slippe folk innpå seg heller, når man er vant til at de blir borte. Savnet er like stort, hvis ikke større.
-- Kunne jeg ha forhindret det som skjedde? Det er det som surrer opp i hodet mitt ofte! Men dette jobber jeg masse med hos min terapaut, og skal fortsette med det.
Tror ganske mange sitter med styggen på ryggen, og den er ikke alltid like lett og bli kvitt.
Jeg vil si at jeg er ganske heldig som faktisk har noen rundt meg, og som er her selv om jeg sliter! Jeg har Eirik, barna mine, familie og gode venner. Man trenger ikke mange venner, bare de er ekte. Det finner man fort ut, hvem som fortsatt er der når ting ikke er like bra. Bare tanken på og stå helt alene når man blir rivd i stykker på innsiden, er helt forferdelig. Og det er faktisk realiteten for mange, desverre.

Alle trenger minst èn person man kan føle seg helt trygg på. Får vondt av og tenke på at mange ikke har den ene personen i livet sitt.
Det er så mye rundt omkring som ikke skulle vært sånn.

Vi skal prøve og gjøre det beste ut av denne påsken, og kose oss så godt vi kan <3 Nå gjenstår bare alt her hjemme først ;)
Tusen takk for alle de fine kommentarene og responsen på gårsdagens innlegg! Setter stor pris på det <3 var et innlegg jeg gruet meg for og poste i går! Du kan lese det her .

-- Hva skal dere i påsken?

Ha en flott dag alle fine folk <3



 

#life #påske #tap #foreldre #mamma #familie #barn #sorg

Du er død, og jeg sitter igjen med alle de jævlige marerittene!

  • 06.04.2017 - 17:22

Jeg har stor repekt for de som klarer og stå frem om sitt overgrep! Kroppen er bare din og du bestemmer over den!

Jeg har ikke klart å skrive om mitt overgrep, da jeg ikke er klar for det. Selv om det er 19 år siden. Veldig positivt at så mange står frem da det er lettere for de som ikke tørr og si noe. Det kan være med og hjelpe noen som blir misbrukt over tid til og stå frem, så de slipper og leve i det helvette! Det var ikke vanlig før og stå frem , så ganske masse som ble skjult da. Heldigvis har vi kommet litt lenger på dette punktet i dagens samfunn. Selv om man klarer å skjule det og legge det vekk i mange år, så tro meg; det  vil innhente deg! Skulle ønske jeg hadde gjort det annerledes, og faktisk bedt om hjelp. Det er utrolig vondt å skal hanskes med dette i voksen alder, og spesielt når man er mamma selv! Jeg er livredd for at dette skal skje mine barn, så er veldig overbeskyttende ovenfor de! Unner INGEN å oppleve det jeg opplevde, ikke engang min verste fiende.

Jeg tror det er veldig viktig og forklare barna fra de er ganske små, at kroppen er dems og ingen andre sin. Jeg har gjort det med alle mine tre barn, da det er viktig for meg at de skjønner det. Eldste datteren min på 15 år vet hva som skjedde med meg, men ikke omfanget. Men det holder, da det ikke har noe for seg at hun vet mer. Dette fikk jeg beskjed om når jeg var i behandling, at det var lurt og fortelle hun dette. Dette fordi hun ikke skulle føle at det var hennes skyld at jeg var innlagt, at det var min fortid som hadde skylden.Det er veldig lett for barn å ta på seg skylden hvis ikke alt er greit med foreldrene, det vet jeg alt om. Jeg ville ikke at mine barn skulle føle det sånn. Tror åpenhet er viktig for at folk skal forstå, men selvfølgelig skal man ikke si mer enn man føler seg tilpass med selv. Det er faen ikke lett og skulle fortelle folk hva man føler og tenker alltid.
Men prøv for din egen skyld <3 Jeg har holdt alt inni meg fra jeg var liten, og det tok meg igjen med stor kraft for 3 år siden! Man tror det ligger godt skjult langt der inne, jo lenger tid det går. Det trodde hvertfall jeg, at nå hadde jeg holdt for meg selv så lenge så da forble det der. Så feil kan man ta:( Han er død, og jeg har mareritt hver jævla natt, hvor rettferdig er det?

Jeg jobber hardt med mine traumer, men det tar veldig lang tid. Da jeg har en del andre ting fra min barndom også. Jeg har utviklet Kompleks PTSD og Panikk angst, det er utrolig vondt og leve med. Jeg går konstant på vakt og slapper aldri av. Men håpet er der fortsatt om at dette skal bli bedre. Tror det er veldig viktig å ikke miste det håpet, mister man håpet, hva har man igjen da? Ikke la de få makten og holde på den, ta tilbake ditt eget liv. Men det er ikke så enkelt å gjøre det som og skrive det ned! Har tenkt det mange ganger, selv om han ødela meg det døgnet.
Hvorfor lar jeg han fortsette og ødelegge meg?

Husk det er aldri for sent og si ifra! Ikke gå og bær på det vonde alene. Be om hjelp og kom deg unna! Hemmeligheten vil bare vokse og vokse, den blir vondere og vondere for hver dag.

Jeg går til psykolog jevnlig,og jeg merker godt at jeg ikke hadde klart meg uten. Vært innlagt på Røyse i 3 uker, bare for å få tilbake søvnen. Da jeg gikk våken i 4 døgn på grunn av mareritt og flashbacks. Så fikk jeg opphold på Modum Bad, Traume 4 avdelingen. Der var de kjempe flinke, og jeg lærte mye der. Jeg var såpass dårlig fysisk når jeg var der på siste oppholdet, og det gjorde at jeg ble mye dårligere etter jeg hadde vært der.
Tror nok ikke jeg er helt klar til og rote rundt i traumene mine helt enda, men jeg er på vei!
Jeg skal begynne på Traume Poliklinikken i Oslo til høsten, og der har de gruppe terapi. Håper jeg er litt mer klar da. Så er mye jobb man sitter igjen med for og ikke fått eller tatt i mot hjelp tidligere!

Kroppen er din og du bestemmer! For ikke sagt det nok ganger, det er så viktig!


 

#kroppen #overgrep #barndom #modumbad #psykiskhelse #mamma

 

Tenk om han velger rusen og ikke meg!

  • 31.03.2017 - 18:10

-- Kommer han til og bare pakke baggen en dag og stikke?

-- Gidder ikke familie livet lenger, Rusen frister mer!
Selvølgelig er det en tanke som har streifet meg, det er jo en realitet at det kan skje. Hadde jeg gått og tenkt dette hver dag og bekymret meg, så hadde vi nok ikke hatt et forhold. Det er plassert bakerst i hodet mitt og jeg vet det kan skje, men jeg kan ikke forholde meg til det før det eventuelt hadde skjedd. Noe som jeg virkelig ikke håper skjer, da jeg elsker Eirik veldig høyt. Vi begge vet at hvis han sprekker så er det ikke lenger noe vi, da mister vi hverandre og barna mister en flott bonuspappa.


My only one!

Første gang jeg møtte Eirik er over 3 år siden, vi har vært bestevenner siden den gang.
Jeg fikk følelser for Eirik, men har holdt de på avstand, da han hadde den livstilen han hadde da. Jeg tenkte at dette var ikke noe vits og ta noe lenger, da han både var ung og ikke hadde noe anelse om hva ansvar var. Men jo bedre vi ble kjent og jo mer vi pratet sammen, fikk meg til og skjønne at Eirik var så mye mer enn en rusmisbruker. Jeg har sett Eirik sine negative og positive sider i noen år, og han har så mye godt i seg. De fleste hadde gitt opp Eirik, men ikke jeg. Jeg ga han aldri opp, da jeg visste at han kunne klare dette og å få orden på livet sitt.
Jeg fortsatte og stille opp for Eirik i veldig lang tid før vi ble et par. Han fikk seg dame og jeg ble sammen med pappaen til de små igjen.
Men bestevenner var vi uansett. Jeg dro ned med mat til han, kjørte han hvis han trengte det. Trengte han å prate eller omvendt så var vi der for hverandre!
Jo mer vi var sammen og stilte opp for hverandre, jo vanskeligere ble det å legge følelser til siden. Til slutt forsto vi begge at å skjule følelsene ikke funket for noen av oss lenger. Så var det store spørsmålet der!
-- Er du villig til å gi opp det livet du har nå?

Jeg måtte ta alt gradevis med Eirik for at dette skulle funke.

Først måtte han kutte ut alle de sterke stoffene, så måtte han kutte ut hasjen. Så kom den dagen han måtte kutte ut alkoholen.
Så det var litt av en prosess, men det har funket til nå vertfall. Jeg valgte å slutte helt og drikke alkohol, jeg liker det jo ikke en gang.
Jeg synes det var det mest riktige å gjøre når Eirik er en alkoholiker. Jeg vet at dette bare er en start da han nå har vært rusfri i 7 måneder, men er utrolig stolt av han. Jeg har troen på han, og jeg ser hvor mye han vil dette. Han jobber beinhardt hver dag for å klare dette, og bli den han vil være.
Rusfri og en del av familien.

Kan ikke si at dette har vært noe enkel sak for min del. Det har vært og er beintøft og stå i. Men jeg klarer det og jeg vet det er verdt det til slutt. Jeg er både kjæresten til Eirik og hans behandler,  og det er ikke alltid like lett. Men har bare blitt sånn da ingen andre har kunnet tatt den oppgaven.

Jeg har tre barn, to av de krever masse oppfølging og ikke minst meg selv som ikke er frisk. Noen ganger så lurer jeg på hvordan jeg klarer å fungere opp i alt dette, for det er mye og holde styr på. Til tider er jeg så sliten at jeg har lyst til å grave meg ned og bare ligge der en stund.
Men det kan jeg selvfølgelig ikke gjøre, men uansett hvor sliten jeg er, så føler jeg på en evig takknemlighet. Jeg har tre flotte barn og en utrolig flott kjæreste som jeg virkelig elsker. Jeg gleder meg masse til alt har roet seg ned og vi bare kan nyte hverandre.
Leve familielivet fult ut.
Selvfølgelig vil det være en berg og dalbane, men bare ikke fullt så masse svinger tenker jeg :) Vi har to sterke personligheter begge to, så helt rolig vil vi nok ikke få det. Men det er også helt greit! Hehe. Det var vi klar over den dagen vi ble et par.

Man skal virkelig vite at man er sterk nok til og stå i det, hvis man skal ha et par-forhold til en rusmisbruker.
For det er ingen dans på roser, vil heller kalle det en dans på torner da. Man må være sta, og man kan ikke dikke dakke noe med de! Være bestemt, målrettet og ikke minst konsekvent. Og det er ikke bare bare når man elsker noen! Det høres så mye lettere ut enn det er.
Jeg valgte dette fordi jeg vet jeg kan stå i det, og vet at det er verdt det til slutt.
Jeg vet også at uansett hvor mye jeg elsker Eirik, så kommer barna mine alltid først. Dette vet han også veldig godt! Dett vil si at, ruser han seg, kommer han aldri inn igjen hos oss. Det skal være stabilitet rundt mine barn og de skal ha det trygt. Eirik respekterer dette fult ut, og jeg vet også at hadde han sprekt; hadde han aldri kommet i nærheten av oss. Eirik er veldig oppegående på den fronten.
Jeg vet han bare vil oss vel, men jeg vet også hvor stor makt rusen har.
Jeg har selv mistet en del folk til rusen, og det er jævlig vondt og se hvor mye makt den har.
Jeg gjør alt for at den ikke skal få den makten over Eirik igjen, og det gjør selvfølgelig han også!

Vi tar en dag av gangen, vi kan ikke gjøre noe annet en det.Og vi må huske og puste og ta små skritt!

Kan ikke alltid være like alvorlige, heldigvis kan vi være like barnslige :)


#rus #makt #foreldre #familie #avhengighet #forhold #kjærlighet #ærlighet #pårørende #nofilter

 

 

 

Ja, jeg er forlovet med sønnen til Ørjan Burøe!

  • 26.03.2017 - 11:20

 

Jeg la jo ut et innlegg på fredag, der man hadde mulighet til og spørre om hva man vil. Fikk 30 spørsmål som dere får svar på nå!
En del private spørsmål, men jeg svarer så godt jeg kan <3

                                                                                                                                                                                                                                        



 

1. Hvordan går det med deg og Eirik?

Vi har det bra sammen, vi har opp og nedturer som alle andre par har <3
Men vi står sammen om alt, og gjør alt for og få det til å fungere.

2. Hvordan er det å leve så tett oppå hverandre som dere gjør?

Det går egentlig ganske bra, vi er bedre på det enn å være borte fra hverandre.

3. Skal dere flytte til Oslo og hvorfor?

Ja vi flytter til Oslo i Juni.
Det er bedre behandlingtilbud der nede for oss alle. Flere aktiviteter for barna og ikke minst oss. Det viktigste er at den eldste datteren min vil ikke bo her oppe i Hallingdal. Og jeg gjør alt for at barna mine skal ha det bedre.
Pappaen til de minste flytter også til Oslo, så vi kan fortsette og samarbeide så bra om de som vi gjør nå.
De minste barna har besteforeldrene sine der også, da nesten hele familien til pappaen dems bor i oslo.


4. Har Eirik sluttet med å ruse seg?

Ja han er rusfri og har vært det i 7 måneder nå. Eller så hadde han selvfølgelig ikke bodd med meg og barna.
Og jeg er kjempe stolt av han <3


5. Hvorfor startet du å blogge?

Jeg startet å blogge for å kunne hjelpe andre, og få frem mye av det som er tabulagt. Og har funnet ut at det hjelper meg selv også!
godt og kunne være litt åpen så folk kan forstå bedre. Og håpet er og kunne hjelpe andre og stå frem, så de som opplever ting de ikke skal; tørr og si ifra.


6. Så du skrev et innlegg om sønnen din, men ville ikke skrive nærmere på datteren din på 15 med tanke på hennes del. Men sønnen din blir jo eldre han også og kommer jo til å lese dette eller skal du slette bloggen sånn at han ikke får lest det du har skrevet?

Datteren min på 15 har sagt ifra at hun ikke vil dele noe, og dette respekterer jeg selvfølgelig. Sønnen min vet at jeg skriver om han, og han har vært med og bestemme bilder også. Nei jeg kommer ikke til å slette bloggen, han skal selvfølgelig få lese det som står om han. Dette er jo noe som omhandler våres hverdag, og er en veldig stor del av det også.
Og Trym Marius er en utrolig smart gutt, som forstår veldig masse.

7. Hvorfor er ikke du i jobb?

Jeg har kroniske ryggproblemer og sliter mye med min kompleks PTSD. Sover ikke så masse, og da har man ikke så mye energi heller. Og mine dager går til og holde meg selv oppe, og ta meg av barna. Som sagt har jeg en del ekstra med mine barn, og det vil si masse oppfølging.
Og jeg må være tilgjengelig 24 timer i døgnet. Men drømmen er og få jobbet med noe innen rusproblematikken når barna er større, og jeg har blitt bedre.

8. Hvordan klarer du å tjene penger uten å være i jobb?

Jeg har AAP sats nå, men vi jobber med en uføre søknad, da jeg ikke klarer og være i jobb for øyeblikket. Som jeg beskrev i forje spørsmål.


9. Har du og Eirik kontakt med familien deres?

Ja, vi har kontakt med noen av de.

10. Har du drevet med rus?

Ja i min ungdomstid, da jeg opplevde noe ingen burde oppleve. Dette var desverre det jeg tydde til, for å prøve og glemme. Men dette var før jeg fikk barn.


11. Hvorfor kaller du deg "martemeomamma"?

Jeg har jobbet med Marte Meo med mine barn i noen år nå,og det er noe som fungerer for oss.Og dette er noe jeg anbefaler til alle foreldre, så derfor navnet.

12. Har du tenkt på hva folk snakker om når du blogger eller bryr du deg ikke?

Jeg bryr meg ikke, Jeg har mitt liv og andre har sitt. Men andre skal selvfølgelig få ha sine meninger og ytre dem.

13. Det er ganske stor aldersforskjell på deg og Eirik, merker dere det godt i forholdet?

Ikke så ofte, da Eirik er veldig voksen for alderen. Vi har begge opplevd en del, og har masse til felles. Så alderen har ikke noe og si for våres del <3 Og vi kan fint være barnslige begge to! Haha;)

14. Har alle tre barna dine samme far?

Nei, den eldste datteren min har en annen far.

15. Hvorfor kan du ikke få flere barn?

Jeg er sterilisert, dette var et valg jeg tok etter jeg fikk Runa.

16. Vil du ikke ha barn med Eirik?

Er ikke det at jeg ikke vil, men som sagt kan jeg ikke få flere. Og vi har det fint sånn som vi har det nå:) Han er bonuspappa til tre flotte barn, og han klarer seg med det. Dette er hans egne ord, da dette var et valg han tok ved å bli sammen med meg.

17. Hva syntes foreldrene deres om at dere flytter til Oslo med barna og alt?

mammaene våres er vel ikke helt fornøyd med det. Pappaen min bor i Telemark, og pappaen til Eirik bor jo i Oslo.
Og de har ikke noe i mot at vi flytter:)

18. Finner dere på mye i hverdagen eller har dere ett normalt A4 liv?

Vi har et helt vanlig normalt A4 liv og trives godt med det. Her er barna så slitne etter skole og barnehage, så de vil helst kose seg sammen med oss hjemme.

19. Hvor bor dere?

Nesbyen i Hallingdal

20. Hvilken bil kjører dere?

Jeg kjører en Toyota Prius.
Eirik kan ikke ta lappen helt enda, da han har en lang bakgrunn innen rus. Men snart!

21. Skal dere gifte dere?

Ja, til neste år er planen våres <3

22. Eirik ligner veldig på Ørjan Burøe. Har du noen gang tenkt på det?

Ja det er ikke så rart, da det er faren hans ;) Og ja, de er veldig like :)

23. Krangler dere mlye?

Vi diskuterer en god del da vi er ganske vrange begge to.
Men vi setter oss alltid ned og prater om det og ordner opp. Vil ikke kalle det krangling. ;)

24. Hva syntes du om at Eirik har så mye skjegg?

Jeg elsker skjegget til Eirik, og han for ikke lov og ta det bort hehe

25. Foretrekker du hel eller knust plomme når du steker egg?

Knust plomme.

26. Hvem ser du opp til?

Har ikke bare èn person jeg ser opp til.
Men jeg ser opp til alle de menneskene som har opplevd masse de ikke skal, og som har kommet seg videre i livet <3
Ikke minst de som har vært inne i rusdansen i mange år, og kommet ut av det.

27. Hvor ser dere dere selv om 10år?

Eier eget hus, gift og kanskje noen barnebarn! Hehe:) Victoria er jo 25 år da, helt utrolig å tenke på.

28. Tror du at du og Eirik er sammen for alltid?

Jeg håper selvfølgelig det <3

29. Noen du savner som ikke er død, men du ikke har prata med på lenge?

Ja, Søsteren min, har skrivd med henne en del men vil møte hun snart.
Og to av brødrene mine som jeg ikke har sett på veldig lenge <3

30. Hvorfor gruer du deg til å snakke i videoblogg?

Prestasjonsangst tror jeg.
Redd for å ikke takle å prate inn i et kamera, da jeg synes det er mye lettere å skrive ned ting.

 

Håper dette var svar nok på disse spørsmålene!

#spørsmålsrunde #blogg #ærlighet #kjærlighet #familie #livet

 

Fibromyalgi knuser meg!

  • 23.03.2017 - 10:41

Smerten iler gjennom hele kroppen, og jo mer tankekaos jeg har, jo verre blir det.
Alle muskler i hele kroppen verker, bare det å komme seg opp av sengen er noe av det vanskligste i verden.



Jeg har slitt mye med smerter i kroppen siden jeg var ungdom, og ingen skjønte hva det var; inkludert meg selv.
Jeg har gått igjennom mange undersøkelser, virkelig mange. For ca 7 år siden fikk jeg diagnosen Facetleddsyndrom, det var en på Ringerike Sykehus som stilte denne diagnosen. Men da var det selvfølgelig andre som var uenig i dette da de ikke visste så masse om det her i Norge.
Behandlingen jeg fikk beskjed av han at kunne hjelpe, nekta Nav å betale da det var snakk om over 100.000kr.
Ganske utrolig at noen kan nekte meg å bli frisk igjen, og det for de at de mener det ikke er alvorlig nok. Men for meg var det et smertehelvette som jeg måtte leve med. Jeg ble verre og verre etter hver graviditet, så da var det igang med nye undersøkelser.

Så fikk jeg diagnosen Irritabel tarm fordi jeg sleit masse med magen også, men dette var jeg så dum og ikke tok alvorlig. Jeg trodde dette var en diagnose man fikk for at de ikke klarte å finne feilen! Men så feil kan man selv ta...
Så fikk lide for det nå i sommer, med masse smerter og null matinntak. Jeg gikk ned 16 kg fra Juni til Desember ca.

For tre år siden satte de også Fibromyalgi diagnosen på meg, Kjente jeg ble slått rett ned i bakken. Du må lære deg å leve med alle smertene dine, for de kommer du alltid til og ha. '-- Det er ikke noe vi kan operere, eller gjøre noe med.'
Jeg satt og hulka inne på Drammen Sykehus. Følte verden min gikk i knas, jeg har tre barn og ta vare på.. Hva faen skal jeg liksom gjøre nå da?
Jeg dro i god tro til Drammen den dagen og trodde de kunne operere meg, men der tok jeg veldig feil. Lære seg og leve med alle de smertene.
'-- Hvordan i helvette skal jeg klare det?'

Mitt liv består mye av å prøve og håndtere smertene, og smertelindring. Det vil si smertestillende morgen og kveld. Tar ikke jeg smertestillende så klarer jeg ikke fungere på noe måte.
Jo mere tankekaos og mareritt jeg har jo verre blir smertene.
PTSD og Fibromyalgi er ingen god kombinasjon!

Symptomer på facetleddsyndrom

  • Hovedpine
  • Smerter i nakken
  • Vanskelig å bevege hodet
  • Nedsatt bevegelse i ryggen
  • Anspenthet i ryggmusklene
  • Skuldersmerter
  • Smerter, som stråler ned i øvre del av ryggen
  • Smerter som stråler ned i lårene og rumpa
  • Hosten forverrer ofte smertene
  • Tap av bevegelse i nakken
  • Stivhet - særlig i ryggen
  • Følelsesløshet
  • Kilden
  • Brennede fornemmelser
  • Ømhet

    Smerterne forbundet med facetledssyndrom forveklses ofte med andre rygsmerter som f.eks.  hekseskudd.
     

    Smerterne forverres ofte, hvis man bøyer ryggen bakover eller til siden av kroppen, der man er rammet av facetledssyndrom.
    Hos noen forverres smertene også, når man sitter ned.
    Mange av de mennesker, som lider av facetledssyndrom, føler stivhet i ryggen ? særlig om morgenen. I noen av disse tilfellene, hvor facetledssyndromet har været tilstede i lengre tid, oplever pasientene også kroniske smerter.

    Dette er lånt fra en Dansk side, og oversatt. Da de har forsket på dette mye lenger enn i Norge.
    Dette forklarer veldig masse av det jeg sliter med!

     

  • Fibromyalgi

  • Fibromyalgi begynner ofte med smerter konkrete steder i kroppen som kommer og går. Etter hvert kan smertene øke i utbredelse, styrke og varighet til de blir mer eller mindre vedvarende. Smertene kan sitte både i muskulatur, ledd og i selve skjelettet. De beskrives som brennende, stikkende, eller som tannpine. Det er typisk at de flytter på seg, og at de ikke følger et bestemt mønster. Fibromyalgi kalles et syndrom fordi det vanligvis følger med en rekke andre plager.

    Typiske plager som følger med fibromyalgi er at man kjenner seg stiv i kroppen og er lite uthvilt om morgenen. Over 70 % av de som har fibromyalgi opplever dårlig søvnkvalitet. Noen har vanskelig for å sovne, andre våkner ofte opp i løpet av natten. Tretthet, utmattelse og lite energi er derfor vanlige symptomer. Andre symptomer som kan forekomme er hodepine, fordøyelsesbesvær og problemer med hukommelsen. Noen kan ha perioder med nedstemthet og være plaget med angst.


    Dette forklarer også en del av det!

    Det som er så vondt med dette utenom selve smertene, er at så mange folk ikke forstår hvor ille dette kan være å leve med.
    Jeg skulle ønske mer enn noe annet at jeg kunne være med barna mine på mange aktiviter, og ikke minst meg selv. Jeg prøver å forstå hvordan jeg kan leve med dette, men har ikke kommet helt dit.
    Før jeg ble psykisk syk trente jeg, og det funket faktisk litt, og ikke så masse smerter da. Så målet er å komme dit igjen at jeg klarer å trene, så jeg får stablisert det mer. Må bare få ryddet opp i det hersens hodet mitt først!






     

    Dette innlegget skulle egentlig handle om at jeg skulle til fysio en tur, og at jeg gleder meg sykt masse til date med min kjære sønn i dag <3 Men så faller det ting nedi hodet mitt som resulterte i dette innlegget.

    Kommer innlegg senere i dag fra Trym Marius sin skolekontroll på helsestasjonen, og kafèdate'n vi skal ha! <3

    Ha en flott dag alle sammen <3

    -- Hva er deres planer i dag?

    -- Noen andre som sliter med det samme som meg?

    -- Hva gjør det med deres hverdag?

    #Fibromyalgi #Fysio #facetleddsyndrom #Irritabeltarm #Skolekontroll #Hekseskudd #PTSD #Ringerikesykehus #Drammensykehus #Norskhelse #Helsenorge #Knust

Mine 83 tattoveringer!

  • 21.03.2017 - 20:03

En av mine lesere forespurte om jeg kunne skrive litt om tattoveringene mine, og hvor vondt det gjorde på de forskjellig stedene.
Så jeg skal gjøre så godt jeg kan med å legge ut bilder av alle sammen. Og fortelle litt om betydningen på de forskjellige jeg har <3

Tattovering er en terapi for min del, og det dekker over alle mine vonde arr.
Det fyller kroppen min med kunst, og det passer meg bra da jeg ikke er fornøyd med den sånn som den er. Tror alle har sin greie for å klare og takle all dritten på et vis, og min er tattoo.

-- Hva er din greie ? <3



Her ser dere litt av sleeven min på venstre arm.
Alex er bestekameraten min som ble drept. Han kommer det et innlegg om i fremtiden.
Fear of the dark med Iron Maiden står jo for søskenbarnet mitt, Knut Olav som tok livet sitt. Hele den sleeven er for de jeg har mistet, og tema er Day Of The Dead.
Semikolon tok jeg pga min fortid og nåtid, for kampene jeg har kjempet og forsatt kjemper!
Den nederst på benet mitt er initialer for Knut Olav og broren min Marius som også tok livet sitt.
Jeg synes ingen av disse var vonde og ta, men jeg har høy smerteterskel da. Tattoovøren min sier jeg er gal som ligger så rolig alltid, jeg slapper av og tømmer hodet for all drit når Laila tattoverer meg <3
                                                                                                                                                                                                                                          



De på magen tok jeg for å dekke over strekkmerker etter fødsel, og for å bare dekke den. De går helt ned på hver side. Der var det ganske vondt inn mot navelen, men bortsett fra det så gikk det greit. :)
De øverst på ryggen er for min kjære sønn Trym Marius <3 Og de kjente jeg ganske greit.
Jeg får som regel aldri vondt når jeg blir tattovert, men på ryggen kjente jeg det godt.
Den nederste står det egentlig Victoria, navnet til eldste datteren min. Det er en av de første jeg tok, og den er ikke noe bra. Var en i hønefoss som tok den. Så den skal Laila få fikse for meg snart. :)

                                                                                                                                                                                                                                   
 



De sløyfene som er under rumpa mi, tok jeg bare fordi jeg hadde lyst:) Likte de godt! Hehe:) Var ikke noe spesielt vonde de heller, men kilte litt da.
Så er det Alven min da, som står for en drømmeverden der alt er lov, og alle tanker blir borte <3
Rosa-Sløyfe aksjonen står høyt på min liste, så en selvfølge og ha den på kroppen. Har selv en kul i puppen, og de dagene jeg måtte vente på svar om den var godartet eller ondartet var helt jævelige. Så føler med alle som opplever det og støtter det så godt jeg kan <3
Laila som har tatt alle disse også, jeg begynte selv på den rosa brystkreft sløyfen; men Laila måtte ta over ;)

                                                                                                                                                                                                                                       



Dette er på hver side av magen min, to forskjellige tattoveringer men alikevel like.
Memento Vivere - 'Husk og leve'.
Memento Mori - 'Husk du skal dø'.
'Remember to live your life,because one day you will die'
Hele betydningen på denne tattoveringen min <3

                                                                                                                                                                                                                                       



His Queen er tattoen for min kjære forlovede Eirik <3
Å så klart måtte jeg ha en drømmefanger, i håp om at denne kunne fjerne alle vonde drømmer.
Stjernene, fordi jeg synes de rett og slett var fine.
Jeg personlig synes ikke de var vonde å ta, men hørt at andre har synes det har gjort litt vondt på halsen.

                                                                                                                                                                                                                                  



De to damene mine :)
Sigøyner dama mi er en av mine favoritter, den har jeg fordi jeg er tater selv.
Hula dama fordi jeg synes de er flotte :)
Sigøyner dama kjente jeg at jeg tok, vi dreiv med den i flere timer så ble litt sårt der.
Hula dama var litt vond mot innsiden av låret.

                                                                                                                                                                                                                                       



Den på benet er for min kjære datter Victoria, som forresten er 15 år i dag <3
Den på hånda mi er for vesle datteren min, Runa <3
To helt fantastiske døtre <3
Den på beinet svei litt, men på hånda gikk det bra:)

                                                                                                                                                                                                                                       



Bokstavene på den ene hånda mi er for alle mine brødre <3
Richard (Storebror)
Thomas (Storebror)
Tom Andre (Lillebror)
Espen (Lillebror)
Veldig glad i alle brødrene mine <3.
På de andre fingrene er det en E for Eirik.
Et kors for døden og en diamant for all kjærlighet.

Dette er de jeg har + Noen flere som jeg ikke viser til dere her i dag. Håper dette var greit:)
Som sagt betyr dette mye for meg <3
Laila Borgen som driver Layce Tattoo på Gol har tatt nesten alle mine som dere ser her <3

                                                                                                                                                                                                                              

 

-- Har du noen tattoveringer som du er stolt av?

-- Hva betyr de?

-- Noen som har lyst på en spesiell tattoo? <3

Ha en flott kveld alle mine fine lesere <3

#tattoo #minner #kroppen #betydning #kunst #laycetattoo #lailaborgen #delbarriotattoo #kjærlighet #tater #ink

32 år og trenger hjelp til å dusje! Ydmykende

  • 20.03.2017 - 20:36

Dette har vært en dag som jeg gjerne skulle visket ut igjen. Hvor sterk skal man klare å være hele tiden? Og hvor går grensen?

Ryggen min gikk i lås på lørdag, og det vil si at jeg må ha hjelp til ganske masse. Jeg har gruet meg veldig masse til og spørre Eirik om hjelp, men i dag måtte jeg bare.--Kan du hjelpe meg å dusje? bare det og stille det spørsmålet når man er 32 år, og i tillegg så er det kjæresten din. Så sinnsykt ydmykende, jeg synes det vertfall. Men vertfall ikke så mange flere barrierer og bryte da haha ;)
Jeg har hatt ryggproblemer i mange år, men heldigvis ikke så ofte det går så galt da. Vi har jo fått Marley nå, og han må jo ut og tisse hvert 15 min ca. Så det er noen ganger opp og ned den trappa i løpet av en dag, og det er det jo Eirik som plutselig måtte gjøre nå da hele tiden Håper jeg snart er oppe og går uten krykke snart, litt rastløs av å ligge i den senga og se på serie nå.

Vi har hatt et par tøffe uker nå, da det har skjedd ganske mye. Kjenner det begynner å tære på oss alle. Tenker mye på fremtiden og hvordan den vil se ut. Helt greit at livet ikke skal være rosenrødt hele tiden, men kunne det ikke vært det innimellom? Og litt lenger en noen timer av gangen.

Tenker noen ganger at når skal det gå min vei? Når kan jeg få slappe av og bare bli tatt vare på? Hvordan vil livet mitt se ut om 5 år foreksempel, vil det ha roet seg ned rundt oss? Jeg er så jævla sliten nå, og vet ikke helt hvordan vi skal klare alt til alle tider. Beundrer alle de som klarer og heve seg over det meste, og som har orden på alt.

Eirik har en tøff periode nå, og det er ikke alltid like lett og være pårørende til en rusmisbruker alltid. Men er heller ikke lett å være pårørende til en med kompleks PTSD, så vi får det til begge to; på et vis. Jeg prøver så godt jeg kan og være den sterke opp i alt, er jo alltid det jeg har vært. Bare er ikke like lett lenger, jeg trenger like masse omsorg jeg også selv om jeg ikke viser det alltid.
Tror alle mennesker trenger omsorg og kjærlighet for og føle seg verdt. Uansett hvor tøft det er til tider så er vi her fortsatt.
Men hadde virkelig trengt en ferie nå, vekk fra alt og alle, men med barna selvfølgelig <3

Hater hvor mye den jævla rusen kan ødelegge, og hvor mye makt den har over mange folk. Det er grunnen til at jeg brenner sånn for rusproblematikken som jeg gjør, den ødelegger for mange mennesker!! Men jeg er en fighter og lar ikke så masse stoppe meg, så klarer som regel det jeg går inn for.

Håper alle får en fin kveld:)

Setter stor pris på alle dere som leser bloggen min <3

--Noen ønsker til et tema jeg kan skrive om ?



 

#rus #pårørende #ptsd #ryggskade

 

føler meg aldri pen nok!!!

  • 18.03.2017 - 08:05

-- Føle seg bra nok som man er? Enkelt og si det, men å føle det er ikke like lett. Se seg selv i speilet og tenke at nå er jeg fornøyd, sånn her kan jeg gå.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har endret håret, stilen og sminke, og enda er jeg ikke fornøyd! Ender som regel opp med joggebukse og usminket isteden. Jeg tenker ofte at nå skal jeg bli flinkere til å ordne meg, og å kle meg i noe annet enn pysjen eller joggebuksa.

Og ikke minst bli mer sosial, og være mer aktiv. Men sånn blir det aldri så lenge av gangen, da det tar opp så masse av energien min da ting aldri blir bra nok. Det er et ganske stort press når det gjelder utseende, kroppen og status synes vertfall jeg.
--hva synes dere?

Skjønner ikke helt hvorfor man lar seg påvirke i så stor grad av det heller. Men jeg er jo en av de som lar meg påvirke, sånn har det bare blitt.
jeg ser jo foreksempel hvordan datteren min på 14 år har det på skolen også. Er det èn som ikke liker genseren hennes, så bruker hun ikke den lenger.
Vi bruker alt for masse tid og energi på og tenke på hva andre tenker og mener.
--Hvorfor har det blitt sånn i dagens samfunn?
Alt skal være så jævla perfekt hele tiden, herregud! Å legge ut et bilde uten filter er jo krise nesten. "--Så jeg ikke litt rar ut på det bildet der? Hvor mange likes har jeg fått?"
Å nå jeg sjekke Facebook, Instagram og snapchat for å se om noen har kommentert..
Ja dette gjelder meg også, og en god del andre også hvis jeg ikke tar helt feil.
Alt for avhengig av tlf min, og jeg har blitt veldig oppmerksom på dette de siste dagene. Har løsnet en del etter jeg begynte å blogge, etter å ha lest mine problemer som jeg da har skrevet ned svart på hvitt.
Trodde aldri at jeg skulle være den som turte og fortelle så masse, og ikke minst innrømme at ikke alt er så rosenrødt hele tiden. De fleste vil jo gjerne se bra ut og ha et fint hus, som man helst eier selv, såklart.Være frisk og ha en jobb. Være sosial og ha mange venner, delta på arangementer. Men sånn er det ikke for alle, men det betyr ikke at alt er dritt fordet; man kan ha det bra selvom. Det er bare ikke sosialt akseptert hele tiden, eller av alle.

Jeg er ikke i jobb,  er fysisk og psykisk syk. Ikke er jeg spesielt sosial heller. Ikke noe spesiell energi om dagen. Og føler selv at jeg ikke ser spesielt bra ut. Men jeg har tre nydelige barn og har en sinnsykt viktig rolle i det daglig livet, jeg er MAMMA. Og det er det som virkelig holder meg oppe, at jeg har klart å skape tre helt unike og nydelige barn.
Jeg har jo forstått nå hvorfor jeg aldri blir fornøyd med noe, og da vet jeg vertfall hva jeg må jobbe med. For jeg skal komme dit at jeg kan se meg selv i speilet, klappe meg selv på skulderen og si "--Du er bra nok akkurat sånn som du er Marita!!" For det er noe alle mennesker burde si til seg selv innimellom <3

Det skal jo være koselig å sitte og sminke seg. Fikse håret, er en ting man ikke skal grue seg til. Jeg har handlet meg en del sminke for første gang på veldig lenge, så må jo få brukt det. :) Det er jo noen ganger jeg synes det er litt stas å kunne sitte i fred og ro, og faktisk bruke tid på og sminke meg!
Det er så mange flotte jenter og gutter der ute, som jeg vet sliter med selvtilitten sin. Jeg synes det er så vondt at det er sånn, så derfor valgte jeg å skrive dette innlegget i dag.
Vi må stå sammen og stå i mot alt presset!! Vi må tenke at vi er bra nok som vi er, vi går kledd som vil; og vi representerer oss selv som vi vil! Og viktigst av alt er at vi er oss selv, de som ikke liker det kan heller la vær og si noe!
De som er ekte tar oss for den vi er, og elsker oss for den vi er <3

Jeg er veldig heldig som har tre flotte barn og en samboer som elsker meg for den jeg er og setter pris på meg; og det jeg gjør.
Da er det bare meg selv som må lære og elske meg selv og godta meg for den jeg er. Jeg er min verste fiende og er veldig klar over det selv. Men jeg har heldigvis blitt klar over det, og har valgt og jobbe med det.
Jeg sier ofte til mine barn at de er bra nok uansett, og at de må fortsette og være seg selv <3 De skal aldri føle på den følelsen å ikke strekke til, og å ikke bli hørt. Ikke av meg vertfall!
Jeg har lært mine barn stikk motsatt av hva jeg selv har opplevd, de skal være barn og få masse gode verdier og kjærlighet i livet<3


--Hva mener dere om dette tema?

Ha en flott dag alle skjønne unike mennesker! <3



Marley and me <3 Usminket rett fra dusjen, til kos med en av de som tar meg for den jeg er <3

#selvtillit #selvbilde #branok #samfunnet #kjærlighet

Det ble en terapi for min del!

  • 15.03.2017 - 17:07

Ikke vandt til og prate om mine private ting; og vertfall ikke skrive om de! Men ting kan forandre seg.
Jeg tenkte at jeg måtte gi det en sjanse, og nå stortrives jeg med å blogge :) Jeg husker at jeg selv har søkt opp og lett etter forskjellige ting, spesielt med høysensitivhet og kompleks ptsd. Og jeg har liksom ikke funnet noe som kan forklare meg om det, utenom legesider da selvfølgelig. Men jeg personlig synes det er bedre og lese fra folk som har erfaringer med dette, og kanskje har opplevd litt.

Det er på godt og vondt det jeg skriver ned ting på bloggen, og såklart det er befriende å skrive det ned. Men også utrolig tøft å lese det svart på hvitt.
for jeg har som tidligere nevn ikke vært så flink til å sette ord på tanker og følelser. Så det er et helt nytt kapitell i livet, for min del.
Alle tankene og følelsene mine rundt ting har jeg alltid satt et lokk på og lagt til side. Men håper virkelig dette er noe jeg kan få nytte av i tiden fremover, og ikke minst at dere lesere kan få nytte av det.
Bloggen har blitt en slags terapi for meg og det har blitt en positiv energi giver i min hverdag.

En av de største grunnen til at jeg startet bloggen var for å kunne hjelpe andre rundt omkring.
jeg vil være en av de som utgjør en forskjell!!
Og mine hjertesaker, som dere vet er; Rusomsorgen, Love&Hope og Norsk psykisk Helsevern.
Jeg kommer med mer utdypende innlegg omhandlene Love&Hope organisasjonen senere med tiden. Da jeg venter en mail fra dem.
Dette er virkelig saker jeg brenner for og jeg vil bruke bloggen min til å få frem mine synspunkt angående disse temaene.
Psykisk helsevern er veldig viktig for denne familien, da vi har mange ulike diagnoser og utfordringer i vår hverdag.
Alt fra PTSD, angst, høysesitivitet, rus og ADHD, så vi er en håndfull og har nok å styre med daglig. ;)
Men dette kan du lese mer om i min beskrivelse OM MEG på bloggens header.

Håper dette forklarer litt om hvorfor jeg begynte å blogge <3

--Hva fikk deg til å starte å blogge?
--Hvilken tema synes du det burde blitt skrevet mer om?


#blogg #rus #ptsd #angst #høysensitiv
#adhd #lidenskap #hjertesaker #terapi #psykiskhelse #rusomsorgen
Meg og den eldste godjenta mi <3 #mammalykke

 

Påsken fra helvete!!

  • 13.03.2017 - 18:37

For noen jævelig dager, nesten ikke noe søvn og mareritt i fleng. Når skal dette stoppe!?

Har ikke klart og skrive noe innlegg på noen dager, da det har vært en del manko på søvn. Ikke så lett og fungere alltid når det er lite matlyst og søvn, når det er en vesentlig ting som må være i orden. Dette er noen veldige tøffe måneder for min del, da de tre som sto meg nærmest gikk bort i denne perioden. Broren min døde på Palmesøndag, da det er veldig mange år siden; men fortsatt like sårt. Han var så ung, og det skal jo ikke skje:( Knut Olav døde i april og det er noe jeg sliter noe helt jævelig med, da jeg ikke klarer å slippe taket i disse tragediene <3 Også er det bestekompisen min som ble drept 23 mai, og dette er også bursdagen til guttungen min. Dette er tre gutter som betyr enormt mye for meg, og de slapp jeg 100% inn på meg, og nå er de borte..
Hvordan skal man takle noe sånt? Jeg vet vertfall ikke:( Så er ikke helt meg selv på denne tiden, men prøver så godt jeg kan og fungere på et vis.

Påsken for 2 år siden ble jeg lagt inn på Røyse og var der i 3 uker. Det startet med at jeg ikke fikk sove, hadde mareritt/flashbacks i våken tilstand og når jeg sov. Så gikk i 4 døgn uten søvn og med konstante mareritt og panikkanfall, som da ikke endte så bra. Kompisen min passet på meg i døgna frem til jeg ble lagt inn, siden jeg ble foret på beroligende og måtte følges med på. Takker han utrolig masse for det <3 legen osv prøvde alt for og få meg til og sove, men kroppen var i såppas beredskap at ingenting fungerte. Grunnen til at jeg skulle på Røyse var for og prøve og få tilbake søvnen min, og få slappet av.

Helt utrolig hvordan kroppen kan fungere, at den kan stritte så masse i mot at man ikke har noe kontroll selv. Med meg gikk det så langt at jeg forsvant i en slags psykose inn i marerittene mine, Han som passet på meg og legen fikk ikke kontakt på en times tid. Ble ganske redd når jeg fikk vite det i ettertid, fått stor respekt for dette med søvn. Røyse var til stor hjelp, og jeg fikk hentet meg en del inn igjen heldigvis <3

Man skal ikke spøke med psykiske plager, jeg har vertfall stor respekt for dette og folk som sliter med sine ting. Vi har et såppas stort press på oss sånn som det er rundt omkring nå. Huset skal være pent og rent til alle tider, unga skal ha flotte og dyre ting og vi skal se bra ut og tjene masse penger. Det er jo ikke sånn alle steder, men man føler veldig på det. Og hvis man ikke er i stand til og ta utdanning eller ha en jobb, så faller man automatisk utenfor den lykkeboksen. Bare se hvor mye som forventes av ungdommene? det er ganske så stort press på skolene rundt også. De skal virkelig stå i masse både sosialt og faglig, så klapp på skulderen til alle ungdommene.

Jeg er ikke ute i noe jobb, men har fulltidsstilling som mamma <3 Skulle selvfølgelig ønske jeg kunne hatt en utdanning og vært i en jobb, men sånn ble det ikke for meg. Vertfall ikke på en god stund, men man vet jo aldri hva fremtiden bringer. Man skal være fornøyd med seg selv og det man klarer å utføre tenker jeg!

Og ikke dømme noen på forhånd, men heller tenke at det er som regel en grunn til at det er sånn.
Alle er bra nok akkurat sånn som de er , og det dere gjør er bra nok sånn som dere gjør det <3

--Noen som har noen erfaringer med noe av dette?

Hvordan synes dere samfunnet har blitt?

Legger ved noen bilder av det som gjør meg glad og hjelper meg til og tenke positivt <3





 

Mine erfaringer fra Modum Bad!

  • 09.03.2017 - 20:14

Det er veldig lang vente tid på og komme inn på Modum Bad, men vel verdt det.
Fra jeg ble søkt inn, til jeg skulle på inntaksopphold; tok det ca 8 måneder. Inntaksopphold er jo for å se om du er klar for et traumeopphold på Modum Bad, det vil si klar for å jobbe med deg selv. Inntaktsoppholdet varer i 11 dager, og når jeg så timeplanen tenkte jeg at det var veldig lite. Men så feil kan man ta, for det gikk i et og det var mye jobbing med meg selv innimellom timene. Så veldig glad de har det oppholdet først, før man eventuelt får tilbud om plass der. Så man får et visst inntrykk av hva det innebærer, og vet litt bedre hva man går til.
Etter dette oppholdet må man vente i ca 2 uker før man eventuelt får tilbud om plass, og det er fult og helt opp til deg selv om du ønsker/vil takke ja. Det er et veldig krevende opphold, men man lærer veldig masse om hvordan hjernen fungerer.

To uker etter inntaksoppholdet fikk jeg brev i posten, og fikk tilbud om plass på traume 4. I april allerede(!!!) Jeg ble veldig glad samtidig som jeg gruet meg masse. Bare tanken på og skulle være så utrolig lenge borte fra barna mine skremte meg. Runa hadde jeg jo ikke vært borte fra en eneste natt før engang, og nå skulle det være hele uker om gangen. Jeg var vandt til og styre alt hjemme og ha barna selv og ha den kontrollen. Nå var det enten og gi litt slipp på den kontrollen eller fortsette og gå og ikke skjønne noen ting. Det eneste jeg vistte helt sikkert var at dette ikke var sånn jeg ville leve livet mitt, både for min del og barna sin del. Var vel egentlig villig til og gjøre alt for å slippe de jævla marerittene og panikkangsten min, og bli meg selv igjen. Selv om jeg den dag i dag fortsatt ikke helt vet hvem jeg egentlig er. Så jeg takket ja, og forbredelsene var i gang.
Jeg bodde da med min eks mann som da måtte ta seg av alt jeg ellers gjorde, ikke det at jeg ikke stolte på at han klarte det, men mitt behov for kontroll er som sagt veldig stort. Så det å skal slippe alt og bare tenke på meg selv var vel den vanskligste oppgaven av alle.Men han klarte det helt fint, bare jeg som ikke alltid skjønner at andre kan fikse ting på egenhånd  uten at jeg må hjelpe til. Jobber fortsatt med den saken der ;)

De første dagene på Modum var veldig stille, det gikk med til og bli kjent med gruppa og stedet.
Vi kom inn en Torsdag og først uken etter, ting begynte og skje, men da gikk det ganske i ett. Jeg var jo på traume 4 som da er hestegruppa, da de har hesteterapi. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tenke om akkurat dette, da det var et ganske anspent område for min del. Men tro meg; det funker!
Hesten gjenspeiler deg hele tiden og det vekker ganske mye i deg. Det er virkelig terapi som hjelper, og det funket bra på meg vertfall. Så virkelig et positivt og bra opplegg det med hestene på Modum Bad. Eller så er det jo fysisk aktivitet to ganger i uka, det er også noe som passer for de fleste, da alt blir tilrettelagt. Samtaler med psykolog og miljøterapeaut selvfølgelig, og de er veldig veldig dyktige der. Oppholdet på traume 3 og 4 er delt opp i to, traume 1 og 2 er der på et langt opphold. Jeg var ferdig på første oppholdet mitt 31 mai og dro tilbake igjen i november, så ferdig i januar. Jeg synes det var veldig greit med den hjemmeperioden ,så man kunne teste ut litt før men skulle tilbake igjen.

En av de første tingene jeg lærte om var den 3 delte hjernen og det forklarte meg veldig masse, jeg forsto så mye mer av hvorfor jeg oppfører meg som jeg gjør. Dere kan lese mere om den her. Jeg fikk svar på så masse, og det er flere ting jeg har tatt med meg videre i behandling. Modum Bad kan jeg varmt anbefale da de virkelig kan det de holder på med. Jeg møtte jo folk fra både depresjons-angst og spis avdelingen og de var også fornøyde med behandlingsopplegget. Eneste jeg var misfornøyd med var det fysiske, jeg var fysisk dårlig når jeg var der og det tok de ikke tak i som de burde, da de ikke er et somatisk sykehus. Men det psykiske er de helt rå på.

Jeg ble dessverre mye verre etter del to på Modum Bad, men jeg ble fysisk dårlig når jeg var der. Så var ikke så lett og få jobbet med alt jeg trengte, så da var det mange ting som satt i gang. Masse tankekjør og mye heftigere mareritt osv, men jeg jobber masse med meg selv. Og bruker de verktøyene jeg har fått med meg fra Modum.

Ikke gi opp en dag vil det bli bedre, man må tenke fremover <3

--Noen som har noen erfaringer fra Modum Bad?



 

 

Del 2 av mitt liv!

  • 03.03.2017 - 14:38

I dette inlegget vil jeg fortelle om en av de personene som har stått meg nærmest.

Knut Olav, herregud og jeg savner deg. Livet er så jævlig urettferdig.. Dagen jeg mistet han var en av mine verste dager. Han var alltid der for meg, og jeg alltid for han. KO var mitt søskenbarn, men vil heller si at han var som en bror for meg. Vi fant på masse sprell, alt fra og stjele en bil til og se film, hehe! Ganske stort spekter vil dere tenke. Men sånn var det, han var aldri i ro og hadde alltid nye planer. For de som kjente han så kjenner de dette godt igjen, mye humor og klin gærn <3 Han var utrolig omsorgsfull og full av kjærlighet, hadde alltid et godt råd til andre. Han elsket og spille trommer, han var med i et band og jeg var ofte og hørte på de:) KO ga meg masse trygghet, samtidig som jeg  ofte var bekymret for han. Vi vokste så og si opp sammen på en liten plass der alle kjente alle. KO hadde en del problemer han sleit masse med, han prøvde og ta livet sitt mange ganger. Han følte han aldri ble ordentlig forstått, men var heller ikke så lett og forstå han alltid heller. Jeg har mange fine minner fra våres tid, og tar godt vare på de. <3

Jeg var på jobb på Norderhov hjemmet , da en annsatt kom med tlf og sa det var noen som måtte prate med meg. Beskjeden jeg fikk da sitter like jævelig i meg den dag i dag. -- Knut Olav har tatt livet sitt!!!!! Jeg klarte ikke prate, tårene bare trillet, det gjør det også når jeg sitter og skriver dette. På den tiden bodde jeg i Hønefoss, og han på Gol. Jeg dro hjem fra jobb og skrudde på tlf min, da den hadde vært skrudd av siden dagen før. Jeg måtte ordne så jeg fikk kommet meg til hallingdal. Det peip inn mobilsvarmelding, det var Knut Olav.
Han hadde ringt meg den natten og bedt om hjelp, og jeg hadde ikke på telefonen. Den skyldfølelsen sitter så sinnsykt i, vet ikke om jeg noen gang får den på avstand. Jeg dro til Hallingdal for og se han før han ble sendt til obduksjon, da han lå der med hageslangen rundt halsen. Husker det så godt.. Hadde bare lyst til å holde han inntil meg og si at det ordner seg.
Tenker fortsatt på han hver eneste dag <3

De neste dagene gikk til å ordne minnestund og begravelse, og det eneste jeg visste var at fear of the dark med Iron Maiden skulle spilles i kirka. Begge deler ble så fine som de kunne blitt, men to utrolig tøffe dager. Jeg har tattovert fear of the dark på hele innsiden av overarmen , til minne for min aller beste Knut Olav <3

Det her er noe som jeg sliter veldig med, men jeg jobber mye med denne sorgen og mine andre sorger. Jeg har mistet alt for mange i mitt liv , og da er det ikke så lett og tørre og knytte seg til folk. Da jeg er vant til at alle blir borte. Bestevennen min ble drept, og mistet to søsken også. Og er jo ikke sånn det skal være:( Vil komme tilbake til alt det her i senere innlegg, da jeg som sagt trenger litt tid på meg. Kjenner at det er nok skriving om dette for i dag <3

Ta vare på hverandre , man vet aldri hvor lenge man har hverandre <3


Min Knut Olav <3

 

Min historie del 1. Sensitivt innhold <3

  • 01.03.2017 - 22:26

#barndom #løvetannbarn

Jeg har valgt og dele opp min historie i to deler , og her er da del 1. Grunnen til dette er at det er et veldig sårt tema for meg, men forstår at det er vesentlig for at dere skal forstå mer.

Mye av min barndom har vært veldig trøblete. Hatt mye ansvar i tidlig alder, og ikke helt fått vært barn. Har søsken som jeg automatisk har tatt ansvar for da vi var en del på selvstell og jeg var den eldste av oss.
Vi bodde alene med mamma, og en helg i måned hos pappa innimellom.
Flyttet masse, bodd i campingvogner og hus uten do og dusj osv. Dette gjorde så jeg ble ganske så utagerende ,og krevde all oppmerksomhet jeg kunne få på skole og andre steder. Barnevernet var masse innblandet fra jeg var ganske så liten, men de gjorde aldri noe. Dette er noe som plager meg veldig masse i dag, da de virkelig burde gjort mer!
Jeg ba om og få alle barnevernspapirene mine, etter jeg fikk mitt første panikkanfall og ble psykisk syk. De papirene dukket ikke opp før min første innleggelse på Modum Bad 1 år etter anfallet. Det var veldig tøft og lese igjennom de, men samtidig ga det meg masse svar på ting jeg lurte på. Har tenkt flere ganger at det sikkert ikke var så ille som jeg trodde , men det var det, og verre enn som så. Har kontaktet en advokat om dette med barnevernet, da de på Modum Bad mente  jeg trengte en slags avslutning på barndommen min. Saken omhandler kun barnevernet i flere fylker og kommuner. Ikke mine foreldre som personer.

Barndommen min setter stort preg på min hverdag i dag, og hvordan jeg oppfører meg. Jeg er utrolig kontrollerende, fordi jeg har vært vandt til og ta kontroll på alt og alle rundt meg fra jeg var liten. Jeg må ha det ryddig rundt meg, og ting her hjemme må stå i stil. Jeg vil at det skal være fint når barna har med seg noen hjem. Og jeg takler virkelig ikke at det er møkkete, rotete eller uten system. Jeg er sinnsykt overbeskyttende mot mine barn og de som står meg nærmest. Er på vakt hele tiden, og da mener jeg hele tiden. Har veldig dårlig selvbilde, blir aldri fornøyd med meg selv. Har store problemer med og knytte meg til andre utenom mine barn, da jeg er vandt til at folk blir borte eller sårer meg. Viser ikke så ofte følelser, da det har vært en vane for meg å skjule alt igjennom livet. det er så mye mer, listen er lang. Jeg har opplevd mange dødsfall og de har stått meg nær, men det kommer jeg tilbake til i del 2.

Det er så mange ting jeg ikke skjønner, og hvorfor det har vært som det har vært. Men tror det har noe med at min mamma ikke hadde det noe bra da hun  vokste opp, og ikke helt klarte og snu det. Hun fikk nok ikke den hjelpen hun burde hatt når hun var mindre, og det smittet videre. Det er liksom det eneste jeg kan tenke meg.
For hun er en kjempeflott bestemor for sine barnebarn i dag, selv om hun ikke var tilstrekkelig da vi var barn.
Dette er noe av grunnen til min PTSD og panikk angst,pluss en hendelse som skjedde meg når jeg var 13 år. Resten skal jeg prøve og dele med dere i morgen, da jeg er utrolig sliten nå. Det krever mye av meg og skrive et sånt innlegg og det trigger en del. Men tror det kan hjelpe og få det ut også, og jeg er jo ikke alene om og ha det sånn.

Vi er mange løvetannbarn og vi må kjempe oss videre frem <3



 

Normale reaksjoner på unormale hendelser!

  • 25.02.2017 - 19:24

#løvetannbarn #hund

"Jeg så en ensom løvetann vokse
Blant gatetustene
I et hjørne
Det var som å se solen selv
Som har steget ned
For å vise
At disse varme og liv
Er sterkt nok
Til å betvinge og overvinne
Det som synes uovervinnelig."

Dette var et dikt jeg fant som jeg synes passet så godt til det jeg skal skrive om i dag. Løvetannbarna som vi også kan kalles.En løvetann vokser og kommer seg frem uansett klima eller sted, den er sterk. ordet sterk er noe som går igjen ofte, men er kanskje en grunn til det.

Ofte kan man tenke; --Hvorfor er akkurat du her fortsatt i dag, hvordan har du klart og komme deg igjenom alt?. Da kommer ordet sterk igjen, for man skal være ganske så sterk og tøff for å klare og kjempe seg igjenom så masse dritt. Vær stolt over alt du har klart og gjenomføre alle kampene du har kjempet, og kjemper daglig pga hva andre har gjort/påført deg. Kunsten er vel og klare og slippe bitterheten og alle negative tankene , men der er desverre ikke jeg helt enda.
Det store spørsmålet mitt er hvorfor ? jeg klarer virkelig ikke og forstå hvorfor. Tror ikke jeg kommer til og få noe svar på det noen gang, men er ikke lett og slippe den tanken fordet.

Jeg tenker ofte på hvor mye positivt jeg har i livet på tross av alt som har vært, og hvordan formen er nå. Jeg har tre fine barn som jeg har skapt og som er spesielle på hver sin unike måte<3. En samboer som er flink med barna , og som elsker oss alle veldig høyt.
Jeg har en Chihuahua som heter Emmi, som betyr veldig masse for meg. Som har hjulpet meg masse gjennom tunge dager. Vi får også en ny valp som heter Marley , han er en Engelsk Bulldog<3. Dyr er virkelig noe som kan gi masse glede og være til stor hjelp , spesielt hvis man sliter psykisk. Du kan lese mer om hvordan kjæledyr har en innvirkning på deg her.

Jeg var så heldig at jeg fikk plass på Modum Bad , som virkelig ga meg mer svar. kan virkelig anbefale det stedet og personalet er så utrolig forståelsesfulle der. De vet godt hva de driver med. Jeg møtte mange nydelige folk der som jeg var innlagt med , som også lærte meg masse <3. Samtidig som det ga meg masse og være der, så satt det igang veldig masse som gjorde at jeg er dårligere nå. Men tror det er sånn prosessen er, og at det vil bli bedre når jeg tar de kampene  fortrinnsvis med meg selv.

Små steg og en dag av gangen, stopp opp og kjenn etter! Normale reaksjoner på unormale hendelser, det er noe som er utrolig viktig og huske på som jeg lærte på Modum Bad.



 

--Du må våkne det er helt vått i senga!

  • 24.02.2017 - 20:20

#ptsd #panikkangst
Kl var 00:42 og jeg våknet i en dam i senga, faens gjentatte mareritt som ødelegger ALT. Jeg måtte vekke Eirik da vi måtte skifte på senga midt på natta og han skulle på jobb neste dag. Pga den jævla PTSD klarte jeg og ødelegge nattesøvnen hans. Er veldig vanskelig og ikke dømme seg selv hele tiden når man føler at man som regel bare er til bry. Man har null kontroll på når marerittene/flashbacksene kommer, og det er så virkelig at man føler ALT, både fysisk og psykisk på nytt og på nytt. Man lever i sitt personlige helvette, og det er mildt sagt. Tror ikke det er mulig og skjønne det hvis man ikke har opplevd det selv, og det unner jeg ingen. Før jeg fikk dette så trodde jeg faktisk at dette var bare noe man så på film, sånn når man har vært i krigen så kan man gjenoppleve de vonde opplevelsene. Men tro meg, sånn er det ikke.

Jeg blir aldri fornøyd med hvordan vi har det hjemme, jeg pusser opp-ommøblerer-kjøper nye ting-vasker-rydder hele tiden,men hjelper ikke. Jeg blir aldri fornøyd med meg selv , verken hvordan jeg ser ut eller ting jeg utfører. Jeg kan vel trygt si at min verste fiende er MEG SELV. Dette er ikke bare vondt og slitsomt for meg, men også for alle rundt meg. Jeg prøver og tenke at det ikke er min skyld at jeg har blitt sånn, men ikke alltid like lett. Den setningen jeg sier oftest til meg selv er --Skjerp deg nå Marita ,ta deg sammen!Det er ikke lett og leve med det her hver dag, men alikevel er jeg veldig heldig som har tre flotte barn og en kjempeflott samboer som alltid er der for meg <3.
Er flere dager jeg tenker at nå skal jeg være sosial, ringe en venninne og prøve og ta igjen litt tapt tid, men så stopper det seg helt. Når man sover gjenomsnittelig 3,4 timer max hver natt så er det ikke alltid lett og komme seg ut den døra og være blid og sosial, og at hver morgen starter med og våkne av mareritt. Dagene fyller seg opp med møter og behandlinger ,og da er det ikke mer energi igjen. Savner og være den glade sosiale Marita så innmari. Full av innpulser, aldri ro i ræva og en dag så blir jeg nok det igjen:). Man kan hvertfall ikke gi opp, skal forsette traumebehandlingen og fighte det her. For barna, Eirik, venner og meg selv.
Kompleks PTSD og panikkangst er diagnosene jeg fikk for litt over to år siden.
Jeg skulle fjerne en føflekk som da endte i panikkanfall og flashbacks, og det var noe jeg ikke viste hva var da. Jeg trodde jeg skulle dø, fikk ikke puste, alt snurpet seg i halsen og i brystet. Heldigvis hadde jeg legen og veninna mi der som pratet meg rolig gjennom det. Fra den dagen ble hele livet mitt snudd opp ned.Fra at nesten alle følelser var skrudd av uten om kjærligheten til mine barn, og til dette er en ganske stor omveltning.

Trodde ikke det skulle bli så tøft og skrive dette innlegget men det ble det desverre. Har sittet og små grini gjennom hele innlegget, setning for setning. Tror man forstår det bedre når man skriver ting ned, enn om man sier det.
Jeg har full respekt for alle som sliter psykisk, og unner alle og få all den hjelpen man kan få. Alt trenger ikke og bli så hysjet ned hele tiden, er lettere for folk rundt seg når man vet , så slipper man og føle at det er de som har gjort noe galt. Men er ikke alltid like lett og være den som skal fortelle alt heller! Så jeg gjør det på denne måten og gir det et forsøk.


 

Martemeomamma

Jeg er et Løvetannbarn! Jeg skriver om min kompleks PTSD, sensitivitet og panikk angst.Og mine opplevelser som har gitt meg disse diagnosene. Hvordan det er og leve med et høysensitivt barn. Og min forlovede som er tidligere rusmisbruker. Våre utfordringer og gleder i livet <3 Jeg er stolt mamma til tre flotte barn og har også to nydelige hunder som gir meg masse glede <3 Følg gjerne våres hverdag her :)

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • YouTube
  • Twitter
  • Add meg
  • Follow
    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no